Project Gutenberg's Presten som ikke kunde brukes, by Carl Edin Nordberg

This eBook is for the use of anyone anywhere at no cost and with
almost no restrictions whatsoever.  You may copy it, give it away or
re-use it under the terms of the Project Gutenberg License included
with this eBook or online at www.gutenberg.org


Title: Presten som ikke kunde brukes

Author: Carl Edin Nordberg

Commentator: Paul Winther

Release Date: February 9, 2007 [EBook #20550]

Language: Norwegian

Character set encoding: ISO-8859-1

*** START OF THIS PROJECT GUTENBERG EBOOK PRESTEN SOM IKKE KUNDE BRUKES ***




Produced by Louise Hope, David Starner, Carl Hudkins and
the Online Distributed Proofreading Team at
http://www.pgdp.net





  [Transcriber's Note:

  This text is for readers who cannot use the "real" (unicode) version.
  The "low 9 - high 6" quotation marks of the original have been changed
  to guillemets; English-style quotation marks have been simplified to
  "typewriter quotes".]


       *       *       *       *       *


             Presten som ikke kunde
                    brukes

                og andre skisser

                       av

              C. E. Nordberg, M.A.


              Forfatterens forlag
                  Andet oplag


              Minneapolis, Minn.
                      1922


       *       *       *       *       *

Forord.

Presten som ikke kunde brukes.


Forfatteren har anmodet mig om at ledsage denne fortlling med et kort
forord, naar den nu skal utgives i bokform efter frst at ha vret trykt
i Folkebladet.

Professor C. E. Nordberg har i denne bok skildret noget av norsk
kirkeliv i en strre landsmenighet. Det vsentlige trk i fortllingen
er menighetens undervurdering av et langt, opofrende og trofast arbeide
i menigheten.

Endog i forretningslivet -- der ellers er hjertelst nok -- sttes der
pris paa lang og trofast tjeneste. Skal da menigheten handle anderledes
og drive ut sine ldre arbeidere? Eksemplet gives i pastor Reiersons
erfaring i Glenfield menighet.

Videre skildres den iblandt os saa velkjendte indtrngen fra prestenes
side. Dette underhaandsarbeide med misforniede ledere i menigheten og
denne fisking for sig selv eller sine venner, naar valg av prest skal
foretages i en menighet er vel kjendt.

Forfatteren er ogsaa opmerksom paa at altfor stor vegt lgges paa det
utvortes -- de sociale tilstelninger for at samle penge, mens det
personlige opbyggelsesarbeide og den enkeltes offervillighet ikke holder
maal med bekjendelsen. Han merker ogsaa en tendens til overfladiskhet i
selve det aandelige arbeide, -- en jagen efter noget nyt: nye
prdikanter, reformerte metoder osv. Som motstning skildrer han
vkkelsen i Glenfield menighet. Mange av lserne som var med i vkkelsen
i nittiaarene vil i denne skildring kjende sig igjen. Man finder igjen
de dype spor av synd og naade.

Et lyst og vakkert eksempel er tegnet i de to unge troende: Martin
Warnes og Malinda Anderson, som i konfirmationstiden fandt Herren og
senere fandt hinanden for samliv og samvirke ute paa missionsmarken.
Disse unge mennesker er som vaarbud om at vore menigheters troende
ungdom vil fortstte de gamles arbeide herhjemme -- og bre evangeliet
lngere frem til fjerne land og folk.

Fortllingen er i det hele tat meget interessant. Den blev lst med stor
interesse -- av mange endog med begeistring -- i Folkebladet. Den slog
igjennem. Og det vil ikke si saa ganske litet, naar man erindrer, hvor
haardt det er for os norsk-amerikanere at vurdere noget som skrives av
nogen av vore egne.

Ta og ls denne fortlling. Den rrer ved mangt og meget som vi mter
med i menighetsarbeidet. Den vil hjlpe os til at stte pris paa alt
opofrende arbeide i menigheten, og at undgaa nogen av de skjr hvorpaa
manges menighetsarbeide har strandet.

Minneapolis, i december, 1921.

    +Paul Winther.+




Kapitel 1

Den gamle prest maa reise.


Han var ikke svrt gammel, bare litt over de femti; men allikevel var
der adskillig snak i menigheten om at han burde slutte. Han hadde vret
prest i Glenfield menighet i ti aar og hadde lrt at elske folket og
hadde vret almindelig avholdt i nabolaget.

Men nu var en ny tid oprundet, og det var i den nye tid at snakket om at
presten burde slutte hadde begyndt at gaa iblandt folket og helst
iblandt lederne i menigheten.

Den nye tid tok sin begyndelse da pastor Reierson hadde vret prest i
Glenfield i otte aar. Da hndte det nemlig at nabomenigheten borte i
Rutherford county fik ny prest, en ung begavet teolog fra presteskolen.
Der gik rygter i det vide og brede om den lrde og vennesle unge pastor
Carl Johnson i Ottawa menighet. Rygterne kom ogsaa til Glenfield
menighet. For det frste syntes folk saa godt om navnet. Tnk hvor meget
lettere og forstaaeligere for amerikanerne at si pastor Johnson end
dette tungvindte, pastor Reierson. Jnkierne kunde jo aldrig lre at
uttale det ret. For det andet talte den unge presten saa meget bedre
engelsk end den gamle. Pastor Reierson hadde jo ogsaa talt engelsk i
begravelser og ved mange andre anledninger, og nu de to sidste aar
prket paa engelsk en gang i maaneden regelmssig. Men pastor Johnsons
engelsk klang saa meget bedre, sa folk. Endog gamle Gurine Hendrum, som
ikke forstod sig stort paa engelsk, syntes at nyprestens engelsk trillet
saa vakkert. Man maatte jo ogsaa huske paa at pastor Johnson var
hiskolegraduent; mens pastor Reierson hadde bare tat den forberedende
avdeling ved presteskolen, mente hun.

For det tredje var baade pastor Johnson og hans unge hustru saa
vennesle, at de drog ungdommen til sig. Pastor og fru Reierson sat med
en stor barneflok omkring sig og det var ikke saa greit altid at vre
opfiffet. Mrs. Reierson var mager og graablek efter mange aars strv med
barna, og det eneste instrument hun kunde spille paa var gitar. Som ung
jente hadde hun lrt at spille og synge i vkkelsestiden i nittiaarene.
Mrs. Johnson derimot var ung og rd som en rose, var framifraa vakkert
kldt og spilte piano saa fingrene danset.

Imidlertid blev rygterne saa mange at den ledende mand i menigheten,
W. U. Nelson, besluttet i sit stille sind at han vilde bort og hre den
unge pastor Johnson. Efter avtale med de andre tok W. U. som man
almindelig kaldte ham, en sndag morgen sin Saxon Six og kjrte rundt
og fik alle syv diakonene med sig og drog avsted til Rutherford county.
Det var norsk gudstjeneste den sndag og diakonene som var oplrt i det
norske sprog syntes nok at der var nogen fremmede vendinger i sproget og
adskillige mangler ved uttalelsen; men saa var han jo saa ypperlig i
engelsk, hadde de hrt. Efter gudstjenesten var pastor Johnson ved dren
og hilste paa alle folk. W. U. presenterte sig selv frst for presten og
siden gjorde han ham bekjendt med de andre diakoner fra Glenfield
menighet. Pastor Johnson blev meget interessert og bad ham at de endelig
maatte stanse indom i prestegaarden og faa sig middag fr de kjrte
hjem.

Prestegaarden i Ottawa menighet var et splonkande nyt hus. Og inde paa
kontoret, hvor diakonene sat og ventet til middagen blev frdig, var der
hiskole diplomaer og andre diplomaer paa vggene, samt et stort billede
av Abraham Lincoln. Efter at gjestene hadde faat middag underholdt
prestekonen dem med sang og musik. Frst sang hun Bjerregaards vakre
sang, Snner av Norge, og siden Brorsons, Den store, hvite flok, og
tilsidst sang presten og fruen tilsammen The Star Spangled Banner. En
lang samtale fulgte utover eftermiddagen og fr gjestene tok avsked
hadde W. U. Nelson ordnet det saa, at pastor Johnson skulde komme til
Glenfield og holde festtalen ved et strre mte for det rde kors, som
skulde holdes allerede nste sndag eftermiddag.

Den sndag aften og den paaflgende mandag hadde man det travelt med at
tale i telefonen i Glenfield settlementet. Har du hrt at W. U. og alle
sju diakonsa har vr't i Ottawa idag? ld det. Prestefrua spilte piano
og sang saa for dem saa. Je sku nske vi ha slike prestefolk her je,
ld det atter. Den sndag aften sat pastor Reierson oppe til langt paa
nat og vugget det yngste barn, som var sykt. Mrs. Reiersons helbred var
mindre god og lgen hadde sagt, at hun maatte hvile saa meget som mulig.
Og mens presten vugget nynnet han paa sangen For Guds folk er hvilen
tilbake.

Ved rde kors mtet den nste sndag eftermiddag var der mange folk.
Pastor Reierson aapnet mtet med andagt paa engelsk og pastor Johnson
holdt festtalen i samme sprog. Mrs. Johnson var ogsaa med og sang en
solo. Det som imidlertid fngslet pastor Johnsons opmerksomhet ved dette
hans frste besk til Glenfield, var den prgtige ungdomsflok og da
srskilt menighetens sangkor, som deltok i programmet. Pastor Reierson
hadde altid vret glad i sang, derfor hadde han opmuntret og tilskyndet
ungdommen til at synge. Det var en lyst at hre det prgtige sangkor
synge de gamle kjernesalmer i kirken hver gang han prket. Pastor
Johnson blev meget indtat i sangkoret i Glenfield, skjnt de sang
vsentlig norske sanger, og allerede den paaflgende lrdag var presten
fra Ottawa atter i Glenfield paa besk. Han vilde trffe sanglederen og
ordne med en tur for sangkoret. Det var nemlig sprsmaal om ikke
Glenfield sangkor kunde synge i Ottawa kirke om to uker. Pastor Reierson
hrte at nabopresten hadde beskt flere steder i menigheten, men til
prestegaarden kom han ikke.

Den antydede sndag prket pastor Reierson for en meget mindre
forsamling end almindelig, ti sangkoret og mange med dem hadde reist
til Rutherford county, og to uker senere lste han flgende nyhet i
Kirkebladet. Sangkoret fra Glenfield beskte forrige sndag
Ottawa menighet av pastor Carl Johnsons kald. De sang ved
formiddagsgudstjenesten og middag blev servert for sangkoret av
menighetens kvinder. Om eftermiddagen hadde de unge prestefolk, pastor
og Mrs. Johnson, en reception for sangkoret i prestegaarden.
Prestefolkene trakterte med ice cream og sangkoret opvartet med megen
god sang og musik. Ottawa menighet og prestefolkene var meget glad ved
besket. -- C. J.

Den nat sov ikke pastor Reierson meget. Han laa og tnkte paa svundne
dage. Han hadde kjendt pastor Carl Johnson i mange aar. Hadde ogsaa
gldet sig den gang, da den unge mand gav sig over til Gud og hadde
ogsaa opmuntret og hjulpet ham avsted til seminariet. Men nu saa det
virkelig ut til at hans velmente raad og hjlp skulde bli gjengjldt med
det krasseste overmod fra den unge mands side. Han hadde ogsaa hrt fra
en av dem som altid hadde staat trofast med sig i arbeidet, at pastor
Johnson den samme uke atter hadde vret paa besk i Glenfield og endog
foreslaat for en av menighetens trustees, at Glenfield og Ottawa
menigheter kunde godt utgjre ett kald. Han hadde ogsaa talt med de
ledende i samfundet om den sak. Alt dette gjorde at pastor Reierson blev
tung om hjertet. Han tnkte ogsaa paa sit arbeide i Glenfield menighet
og hvor tungt det nu vilde bli at skilles med menigheten. Da han kom dit
var menigheten forholdsvis liten; nu var den vokset sig stor og sterk i
det utvortes og besat ogsaa noget litet av aandelig kraft; endskjnt han
ofte forgjves hadde speidet efter den frugt som ordets forkyndelse
skulde bre. Den nye, prgtige kirke hadde menigheten bygget siden han
kom til Glenfield. Han husket hvorledes han strvet for at faa sammen
penge nok. Hvorledes han var inde i county-seaten for at tigge penge
av county-embedsmnd og forretningsfolk, mens mange av
menighetsfolkene holdt tilbake pengene til sin egen kirke. Og nu forstod
han, at disse selvsamme folk holdt paa at oparbeide stemning for at faa
ham bort, -- bort og det snarest mulig.

Imidlertid gik snakket i menigheten, og folk undret sig paa om presten
ikke snart skulde resignere. Han kunde ikke brukes lngere; ti ungdommen
vilde nu forlate menigheten. Vrst blev dog snakket da det kom ut i
menigheten, at presten hadde $1,000 i banken. Det gik slik til, at en
sommer presten med familie skulde reise bort paa ferie hadde presten
bragt sine vrdipapirer bort til W. U. Nelson, da han ikke vilde la dem
ligge i prestegaarden mens den stod tom av frygt for ildebrand. W. U.
hadde lovet at lgge dem ind i sin safety vault i banken. Men fr han
la dem derind hadde han set dem igjennem. Og nu, da det gjaldt at fre
en agitation imot presten, slap han det ut, at presten hadde $1,000 i
banken. Nu sik kvinderne vand paa mllen. Tnke sig at presten har
tusen dollars i banken. Har han ikke staat her og prket imot
gjerrighet i ti aar og samtidig selv ligget under for samme synd og
sparet op penge i hopetal? Nei, pastor Johnson i Rutherford hadde nok
ikke tusen dollars han. Hans kone var jo av meget fornemme folk i byen
og ledere i kirkearbeidet, saa det hadde nok kostet stakkars pastor
Johnson meget at faa det godt nok for hende, -- hun som var saa godt
vant. Det var da meget bedre at hjlpe ham, saa han fik et skikkelig
kald med god ln, end at holde paa at f paa en prest som hadde tusen
dollars i banken. Det tunge og trofaste arbeide som gamlepresten -- som
de nu kaldte ham -- hadde utfrt blev ikke nvnt i disse samtaler.
Heller ikke blev det nvnt, at mange av menighetsfolkene selv hadde
sparet op baade ti og tyve tusen i samme tidsrum.

Sommeren gik, og hst og vinter kom og gik. Forsamlingerne, som fr den
nye tid begyndte, hadde fyldt kirken i Glenfield til trngsel under
pastor Reiersons alvorlige forkyndelse, begyndte litt efter litt at bli
mindre, og der var tegn til mangel paa interesse. Ingen flte det tyngre
end menighetens sjlesrger. Ved menighetens aarsmte den vinter
foreslog W. U. Nelson, at man skulde faa en teologisk student til
religionsskolelrer nste sommer. Han hadde gjennem pastor Carl Johnson
hrt, at en student ved navn Lewis skulde vre meget flink til at
arbeide iblandt ungdommen, og det trodde han trngtes. Studentens navn
var egentlig Larson, men da der var saa mange Larsons og navnet mindet
sterkt om det gamle norske navn Lars, hadde han forandret det til Lewis;
istedenfor Gregorius Larson het han nu George Lewis.

Student Lewis hadde ogsaa lst teologi i to aar og hadde kun ett aar
igjen, saa det kunde jo ha sin betydning for menigheten at bli kjendt
med ham, mente W. U.

Som sagt saa besluttet. Student Lewis kom i juni maaned og holdt to
maaneders religionsskole. Under sit ophold i menigheten blev han meget
populr iblandt ungdommen. De blev saa godt kjendt med ham at de kaldte
ham ikke student Lewis, men kun ret og slet George. Og naar de skulde ha
en tale eller en oplsning ved et ungdomsmte sa de: Let George do it.
Fr han forlot Glenfield var han den ledende blandt ungdommen.
Ungdomsforeningen hadde ogsaa besluttet at man gjennem vinteren skulde
ha ungdomsmter andenhver sndag aften og at studenten skulde komme ut i
Glenfield settlementet og overvre mterne. Foreningen skulde
naturligvis betale hans reiseutgifter. Det var helst Jacobsen ungdommen
som stod i spidsen for dette. Der var to dtre og tre snner i huset og
der holdt studenten sig mer end andre steder. De andre i
ungdomsforeningen vilde ikke stte sig imot, srskilt da studenten selv
sat og hrte paa.

En sn av John Asber var ogsaa inde for denne plan. Egentlig var hans
navn Johan Asbjrnson, men barnene hadde forandret det til John Asber.
Edward Asber hadde aldrig likt gamlepresten siden den gang da presten
satte sig imot et basket party han hadde foranstaltet, den tid han var
ungdomsforeningens formand. Asberfamilien mente ogsaa at naar studenten
allikevel var her, saa kunde han prke paa engelsk paa formiddag. Man
burde nemlig ha hiskole engelsk for ungdommen og pastor Reiersons
engelsk var ikke flytende og litt ansttelig. Han sa nemlig bestandig
hell naar han skulde benvne helvede; mens pastor Johnson og student
Lewis sa perdition, og det var jo meget mere passende for ungdommen.

I disse sidste begivenheter saa pastor Reierson den kile som tilslut
vilde drive ham ut, hvorfor han ved nyaarstid indleverte sin resignation
som prest for Glenfield menighet. Gamle Nils Olson, som fr hadde staat
trofast med presten, var nu ogsaa kommet til det, at presten ikke kunde
brukes, fordi saa mange andre var imot ham. Han var derfor den som
foreslog, at resignationen skulde mottages.

Mens pastor Reierson saaledes sank ned og blev mere og mere borte og
glemt, kjrte den unge pastor Johnson fremdeles paa sin hie hest. Nu
var han ikke blot kjendt som taler, men ogsaa som skribent. Srlig i
engelske blade skrev han mange og lange avhandlinger. Han satte ikke sit
navn under, men kun C. J. Dette visste ungdommen i Glenfield at
fortlle. I et nummer av det engelske kirkeblad stod der C. J. under
andethvert stykke i bladet og dette vakte folks opmerksomhet.

Straks efter nyaar var Glenfield menighet samlet til menighetsmte for
at opstille kandidater for nyt prestevalg. Til pastor Reiersons store
overraskelse var ogsaa pastor Johnson tilstede. Han var ikke indbudt av
menigheten, men W. U. hadde indbudt ham ad privatum. Saasnart
sprsmaalet om prestevalg kom op til behandling, stod W. U. op og i en
liten pen tale nvnte at nabopresten, pastor Johnson, var tilstede, og
foreslog at han optages som raadgivende medlem. Pastor Johnson holdt da
en takketale for den re menigheten hadde bevist ham. Med hensyn til
prestevalget vilde han si, at der var nogen som hadde nvnt hans navn i
forbindelse med prestevalget i Glenfield, men det burde de ikke tnke
paa nu. Han skulde nemlig snart reise til Europa for at fortstte sine
studier og maatte vel ogsaa snart flytte fra Ottawa menighet. Imidlertid
var det ham en glde at anbefale en ung mand til menigheten. En mand fra
stkysten, en begavet ung mand, litt hikirkelig var han, men det
trngtes dersom presten skulde beholde folks agtelse. Gamle N. B. Olson
hadde hrt, at der hadde vret en splittelse der hvor omtalte prest
hadde virket paa stkysten og man burde ta sig litt tid. Andre mente man
burde ha flere kandidater, atter andre sa, at den avtrdende prest burde
uttale sig i denne sak. Men W. U. Nelson mente, at presten har ingen ret
til at si sin mening i denne saa vigtige sak. En av menighetens
trustees, Mr. Bustad, mente man burde kalde den her anbefalte prest
idag. Det kan nok hnde at det staar noget i konstitutionen om at
prestevalg skulde tillyses, men konstitutionen har vi jo laget selv, sa
han, og pastor Johnsons anbefaling staar jo hiere end det vi har gjort.
Andre mente at menigheten burde ha frihet til at kalde den prest de
vilde.

Resultatet var, at man paa raad av pastor Johnson blev enige om en
prveavstemning, hvori pastor Setun fra stkysten fik majoritet. Nu
kunde man simpelthen tillyse menighetsmte med prestevalg om to uker og
godkjende hvad de hadde gjort idag, mente pastor Johnson, saa var alt
ordnet. Som sagt saa gjort. Men efterat pastor Johnson hadde kjrt
avsted og pastor Reierson hadde reist hjem, var mange av
menighetsfolkene samlet utenfor kirken til et litet ekstramte, slik som
de ofte hadde efter menighetsmterne, og der gik det lystig til. Gamle
Nils Olson eller N. B. Olson, som man ogsaa kaldte ham, tok til orde:
Ja, jeg kunde ikke stemme for den nye presten; ti jeg har intet
kjendskap til ham, sa han. Forresten vet jeg ikke hvad alt dette jag
efter det nyeste nyt skal vre for, jeg. Vi kan jo ikke negte, at
pastor Reiersons arbeide har baaret rike frugter i vor menighet,
srskilt paa det aandelige omraade, og det er jo det vigtigste. Han
taler jo meget godt norsk og hans engelsk er aldeles upaaklagelig; endog
hiskoleprincipalen borte i byen sa efter avslutningsfestlighetene
ifjor, at pastor Reiersons engelsk var meget god. Det er ikke nok at
han kan engelsk, han maa vre perfekt i engelsk, sa John Asber. Mener
du da at det ikke er nie med prestens norsk, sa Petter Hendrickson,
som fr intet hadde talt. Aa, den som taler norsk i vor tid faar bare
gamle kjrringer til at hre paa sig, sa W. U. Nelson. Vi vet nok
alle, at prestene nu tildags maa kunne engelsk, sa Nils Olson, men jeg
for min del tror at norsken vil leve lnge endnu, saa prestene maa kunne
baade norsk og engelsk, og disse unge prester, som kan bare engelsk og
ikke nogenlunde korrekt norsk, vil bli like saa ilde ute som de der ikke
kan tale perfekt engelsk. Forresten, hvorledes tror du det vilde gaa
om alle menigheter handlet som vi gjr? Ved sidste aarsmte rapporterte
samfundets formand, at der var 70 prestekald ledige og at et nsten saa
stort antal prester gaar uten arbeide. Hvad er skyld i denne tingenes
tilstand? Gamle Olson har ret, sa Petter Hendrickson. Vore
menigheter er blit 'young men crazy'.

Pastor Reierson fortsatte dog at betjene menigheten utover sommeren, da
han intet kald hadde at flytte til.

Lrdag eftermiddag fr han skulde holde sin avskedsprken gik han en tur
bortover imot kirken. Han vilde tilbringe en liten stille stund i det
kjendte, kjre gudshus. Han gik op til alteret, gik indenfor alterringen
og knlet paa bedeskammelen. Han forblev lnge i bn til Gud, lngere
end han selv visste av. Da han stod op og saa omkring sig blev han var
en ung gut som laa knlende paa alterringen bak presten. Hvorledes er
du kommet her, Martin? sa presten. Jo, sa Martin, jeg saa du gik ind
i kirken og fulgte, fordi jeg vilde si dig noget fr du reiser. Jeg
vilde fortlle dig, at jeg har bestemt mig paa at bli prest, dersom Gud
vil hjlpe mig og lede mig. Tak, Gud, sa pastor Reierson, saa har
jeg da ikke arbeidet forgjves i Glenfield menighet. Presten og Martin
talte nu lnge sammen. Men naar Martin fortalte om hvorledes han under
konfirmationsforberedelsen hadde blit paavirket og vakt, og hvorledes
han efter tunge indre kampe hadde faat fred med Gud i en god
samvittighet, og fik glde sig i en hel og fuld frelse i Jesus Kristus,
grep det presten slik, at han ikke kunde holde taarerne tilbake. En
stund efter kunde man se to lykkelige mennesker gaa ned over landeveien
fra Glenfield kirke. Det var pastor Reierson og den unge Martin Warnes.

Den nste dag, sndag, holdt pastor Reierson sin avskedsprken i
Glenfield menighet. Der var mange folk samlet. Nogen av menighetsfolkene
hadde allerede begyndt at forstaa og skatte pastor Reiersons tunge og
alvorlige arbeide; andre kom fordi de vilde ialfald nu i avskedens stund
gi deres mangeaarige sjlesrger sin hyldest. Den som ikke fandtes paa
sin plads i kirken den dag var W. U. Nelson. Han hadde ogsaa raadet
andre til ikke at gaa i kirken den dag. Det var bedre at man sparet sin
hyldest indtil den nye prest kom, mente han. Nu gjlder det at den
gamle prest kommer sig avsted, saa han ikke ligger i veien for den unge
mand som snart skal komme, sa han.

Man kunde merke at det var tungt for pastor Reierson at tale den dag.
Hans hjerte var beklemt og hans sjl var nedtrykt, men der var allikevel
det samme dype alvor og djrvhet som der hadde vret i hans forkyndelse
disse ti aar han var prest i Glenfield.

Efter gudstjenesten var der mange som vilde hilse og si farvel.

En anden av pastor Reiersons konfirmanter, Malinda Anderson, som ogsaa
hadde tjent som menighetens organist i mange aar, vilde tale med
presten. Med taarer i inene takket hun for godt samvr og for alt han
hadde gjort for hende. Hun fortalte ogsaa presten den overraskende
nyhet, at hun allerede den hst tnkte at reise til en bibelskole og
utdanne sig til missionr for senere at reise til Kina.

Kvinderne samlet sig rundt Mrs. Reierson og flere av dem stak en
papirdollar eller en slvmynt bort i den avmagrede prestekones haand, da
de sa farvel. Det skal vre til barnene, sa de. Den jeg stod fadder
til, vet du.

Nogen av kvinderne hadde ogsaa talt om at man burde ha hat en
avskedsfest for prestefolkene fr de reiste: men W. U. og hans kone var
saa avgjort imot det.

Den nste dag kunde man se pastor Reierson med kone og seks barn kjre
hen ad landeveien ut av Glenfield settlementet. Hans buggy var gammel
og den droges av to gamle utmagrede smaa broncho ponies. Paa forstet
sat pastor Reierson selv og smaapisket ponierne fremover den stvede
landevei, og ved siden av ham de to ldste smaagutter. Paa bakstet sat
Mrs. Reierson med et barn i armen og de andre barn sittende ved siden av
sig eller puttet ned i buggyboxen. Hun kunde ikke holde taarerne
tilbake, da de ved en sving i veien fik se den kjendte prestegaard for
sidste gang. Da de kjrte over den sidste bakken, reiste pastor Reierson
sig og saa ut over settlementet. Good bye, Glenfield; Good bye, Good
bye! sa han, men bet sig i lben for at holde graaten tilbake.

Saa kjrte de ind i skogen og blev borte, men bak dem laa ti aars
trofast og opofrende arbeide i kjrlighet til sin Gud og til sit folk.




Kapitel 2

Den nye prest faar en vrdig mottagelse

En overraskelse


Saasnart pastor Reierson og familie hadde forlatt Glenfield, begyndte
menigheten at samtale om hvad de kunde gjre for at gi den nye prest en
vrdig mottagelse naar han kom. Presteboligen maatte repareres og en
komite med W. U. Nelson som formand blev valgt til at forestaa det
arbeidet. Kirken burde males indvendig og utvendig. Men det vigtigste av
alt var at faa istand en skikkelig mottagelsesfest for de nye
prestefolk.

Imidlertid kom nypresten fr de egentlig hadde ventet ham. Han svarte
paa kaldsbrevet telegrafisk og sa at han vilde motta kaldet og reise fra
stkysten om to uker. Dette syntes nogen av menigheten var litt underlig
at han stod slik frdig til at motta kaldet med en gang; men nu var der
ikke tid til at tnke paa den sak -- nu gjaldt det at bli frdig til han
kom. Kirken fik de ikke tid til at gjre noget med; men presteboligen
maatte repareres, males og oppudses. Hos W. U. Nelsons hadde man det
forfrdelig travelt disse to uker. Han selv maatte vre i presteboligen
det meste av tiden for at se til med arbeidet der. Mrs. Nelson var valgt
av kvindeforeningen til at forestaa matstellet ved festen, og menigheten
hadde ogsaa paalagt W. U. at han maatte forestaa indsamlingen til en
gave for den nye prest. Men for at de nu kunde faa alt gjort, tok Mrs.
Nelson med sig listen, naar hun for rundt og ordnet med maten. Hyrekaren
maatte ta den store automobilen og kjre Mrs. Nelson omkring i
menigheten. Det fik ikke hjlpe om arbeidet paa farmen maatte staa
stille to uker.

W. U. hadde selv startet listen med $10 og de andre skrev paa strre
og mindre summer. For at hjlpe saken frem fulgte John Asber med for at
snakke. Nogen var ikke rigtig villig til at gi. De syntes man kunde
vente til man saa hvad slags prest de fik fr de gav ham store
pengesummer. Andre spurte Mrs. Nelson hvorfor hun ikke hadde gjort en
slik indsamling til gamlepresten ogsaa. Du maa forstaa det, at nu skal
vi faa en prest som vil gjre noget, sa John Asber. Og desuten hadde
pastor Reierson tusen dollars i banken, sa Mrs. Nelson, det vet min
mand om, fiet hun til. Da de saaledes hadde faat penger, leverte Mrs.
Nelson konen i huset en liten seddel hvorpaa var skrevet hvad hun skulde
bringe til festen. Sandelig kom der fart i arbeidet naar Nelsons tok
fat. Paa litt over en uke hadde de samlet $350 og faat presteboligen
reparert og i fuld stand for den rimelige sum av $733.72.

Nu var alt frdig. Det gjaldt bare at finde en passende tid og anledning
for at gi presten en rigtig storartet surprise. Alle maatte erkjende,
at W. U. og hustru hadde gjort et godt arbeide. Vi trnger slike folk i
menigheten ogsaa, var det nogen som sa. Det var ogsaa selvsagt at W. U.
skulde mte presten og ta ham hjem til sig til at begynde med. Man blev
da ogsaa enig om at man skulde vente med surprisen til torsdag aften i
uken efter at presten hadde holdt sin tiltrdelsesprken.

Den sndag pastor Setun holdt sin tiltrdelsesprken var kirken i
Glenfield fyldt til trngsel. Alle vilde se og hre den nye presten.

Presten var en stor kraftig skikkelse med brede skuldre og sterke arme.
Rdt haar og ansigtet, som var litt rdmusset, hadde et visst
lidenskapelig trk. Han var ikldt en pen Prince Albert suit med hvit
vest. Han hadde en dyp rungende basstemme, og naar han prket gjorde han
voldsomme bevgelser. Han slog i prkestolen og trampet i gulvet. Til
enkelte tider gestikulerte han saa voldsomt, at han nsten glemte ordene
han skulde si.

Han talte om prestens stilling i menigheten og om menighetsfolkenes
ansvar likeoverfor sin prest, saavelsom prestens ansvar likeoverfor Gud
og mennesker. Han kom ogsaa ind paa naadegaverne og talte lnge om noget
som han kaldte forsynets naadegave. Dette ord forstod ikke de fleste i
menigheten. -- Gamle N. B. Olson forstod dog at det var en sproglig
feil. Presten mente utsyn for fremtiden -- om det da kan kaldes en
naadegave -- forklarte han for nogen efter prkenen. -- Skulde vi se
paa menighetens stilling som den er nu naar jeg kommer, saa er det vel
ikke rart, sa pastor Setun i prkenen, men vi maa faa forsynets
naadegave saa skal det nok bli bedre, med Guds hjlp.

Efter prkenen fik da hele menigheten haandhilse paa presten. W. U.
stillet sig ved prestens side og Mrs. Nelson stod ved prestefruens side
og introducerte folk til hire og venstre. Efter gudstjenesten fulgte de
da bort til Nelsons igjen for at hvile sig ut efter den lange reise.

Endelig var da aftenen kommet for den paatnkte velkomstfest. For nu at
forhindre at de nye prestefolk skulde faa noget nys om det som var i
gjre tok W. U. prestefolkene med sig ut paa en kjretur, da det led ut
paa eftermiddagen. De skulde kjre bort til byen for at se sig om. Men
til al ulykke kom pastor Carl Johnson, som ogsaa skulde til Glenfield
kirke, kjrende samme vei. W. U. Nelson saa at det var pastor Carl
Johnson og svinget til hire paa en korsvei fr de mttes. Han vilde
nemlig ikke at pastor Setun skulde trffe pastor Johnson fr de mttes i
kirken. Pastor Carl Johnson derimot saa ikke pastor Setun og hustru, som
sat i bakstet, og vilde gjerne tale med Nelson om arrangementet for
festen; hvorfor han ogsaa svinget da han kom til korsveien og kjrte
efter Nelsons Saxon Six for at indhente den. Saaledes blev det nu en
voldsom kapkjring. Nelson foran for at ikke pastor Setun skulde bli
opmerksom paa, at det var pastor Carl Johnson, og pastor Johnson efter
at faa tale med Nelson. De kjrte fire mil vest for byen, saa seks mil
like sydover og fire mil st, saa seks mil nord igjen like ind i byen.
Nelson kjrte foran saa det sang i cylinderen og pastor Johnson for
efter i det vildeste jag. Endelig da de kom ind i byen igjen og pastor
Carl Johnson saa Nelson kjre ut av byen imot st, begyndte han at
forstaa hvad det gjaldt, og kjrte like ut til Glenfield kirke. W. U.
Nelson derimot maatte kjre tilbake til byen da der var noget galt med
automobilen. Han kjrte ind til en garage for at faa den underskt.
You've been driving fast without lubricating oil, sa manden som
underskte maskinen. Nu maatte de vente i fire timer indtil bilen blev
sat istand. Mrs. Setun gik ind paa hotellet mens W. U. og pastor Setun
spaserte utaalmodig frem og tilbake paa gaterne.

Men var tiden lang for dem derinde i byen, saa var den likesaa lang for
folkene i Glenfield kirke. De sat og ventet og ventet. Gamle Gurine
Hendrums kaffe, som var den bedste i verden, og som hun nu hadde laget
srskilt god for denne anledning, holdt paa at bli kold, og skulde hun
koke den op igjen, var hun rd det vilde bli gammelsmak paa den.

Endelig, da klokken var femten minutter over ni, saa de lyset av en
automobil som kom henimot kirken. Nu gjaldt det at faa sangkoret paa sin
plads og hele forsamlingen stille og andgtig. Pastor Johnson tok selv
plads i kordren, og da John Asber som stod vakt nede ved dren gav
tegnet, stemte sangkoret i og sang: O hvor saligt at erfare,
broderkjrlighetens baand. W. U. Nelson frte pastor og Mrs. Setun frem
til kordren, hvor pastor Carl Johnson tok imot dem med et varmt
haandtryk, idet han gjorde en elastisk bining med hele legemet.
Efterpaa bd han de nys ankomne prestefolk hver sin stol tt ind til
alterringen.

Programmet bestod av en liten velkomsttale av W. U. Nelson, flere sange
av sangkoret og en festtale av pastor Carl Johnson. W. U. kunde dog ikke
si meget. Han flte ikke godt efter den voldsomme kjretur utover
prrierne for at undgaa pastor Carl Johnson; desuten hadde garagemanden
tat $27.50 for at istandstte automobilen og det hjalp ogsaa til at
gjre ham modls.

Glansnummeret paa programmet var naturligvis pastor Johnsons tale. Han
sa blandt andet: Glenfield menighet har grund til at takke Gud ikveld,
fordi de har faat en ny prest og sjlesrger -- en som kjender sin tid
og forstaar sit folk. -- En mand som vil frem, maa seile i motvind. Det
er ingen let sak at vre prest i vor tid, derfor trnger vi sterke,
dygtige, velutdannede prester som kan omgaaes folk. Man kan ikke arbeide
i Amerika og leve i Norge. Man kan ikke arbeide iblandt de levende og
selv vre dd, sa han. Glenfield menighet br vre glad fordi de nu
har faat sig en helsig og sterk mand baade til krop og sjl. Han nsket
dem tillykke med sine nye prestefolk og vilde forutsi at en ny tid vilde
komme over menigheten med den nye prest. Tilslut overrakte han nypresten
paa menighetens vegne den vakre gave paa $350 som skulde brukes til
indkjp av mbler i deres nye hjem.

Pastor Setun takket synlig rrt for gaven og bad om undskyldning, fordi
han ikke kunde finde ord for at uttrykke sine flelser; desuten var
baade han og hans hustru trt av den lange kjretur med Nelson, sa han.

Efterat festen var over var nogen av kvinderne igjen i kjkkenet og
vasket dishes. Hvorfor var ikke Mrs. pastor Johnson paa programmet
ikveld? sa en av dem. Hun som altid var paa programmet straks de kom
til Ottawa menighet. Aa, vet du ikke det, sa Mrs. Asber. Saa du ikke
hun sat bakenfor ovnen med en liten paa armen? Hun er blit forfrdelig
blek og mager, nsten like graablek som Mrs. Reierson var. Ja, jeg
tnker, naar hun har opdrat en barneflok som Mrs. Reierson, blir hun
ikke saa rd hun heller, sa Mrs. N. B. Olson. Det blir haardt for Mrs.
Johnson at foreta den lange reise til Europa, sa gamle Gurine Hendrum.
Jeg kan ikke forstaa hvorfor pastor Carl Johnson skal reise saa langt
for at studere. Han er da vel lrd nok, sa Mrs. Petter Hendrickson.
Han skal dit og faa doktorgraden, sa Gurine Hendrum. Han skal bli saa
lrd at han kan vre baade prest og doktor, forstaar du, la gamle
Gurine til. Nogen av kvinderne saa paa hinanden og smaalo litt.

Imidlertid tok pastor Setun fat paa arbeidet i Glenfield menighet med
liv og kraft. Han var paa farten bestandig. Naar han ikke kjrte i sin
egen Ford, fulgte W. U. Nelson ham og kjrte ham i sin Saxon Six. Det
var nu om at gjre at menigheten virkelig fik forstaa at en ny tid var
kommet.

W. U. srget for at nypresten kom ind allesteds. Han var inde i byen og
talte for hiskolen, og ledet andagten ved hospitalmterne. Ute paa
landet var han tilstede ved Farmers Club og Rde Kors mter. Kort
sagt, den nye presten blev meget populr paa kort tid.

Mange nye ting kom ind i menigheten. Det frste den nye prest forandret
var liturgien ved gudstjenesten. Pastor Reierson hadde fulgt vsentlig
den norske kirkes liturgi. Kun enkelte gange kaldte han paa en lgmand
til at begynde med fri bn fr eller efter gudstjenesten. Pastor Setun
derimot hadde en egen liturgi. Kollektbnnen lste han selv og ellers
gjorde han mange forandringer som folk slet ikke likte. Han messet, men
ikke slik som andre prester. Han slog bestandig en ekstra krul paa de
aapne helnoter, og endog i det trefoldige amen vilde han oplre
menigheten til at gjre en srskilt sving i slutningsakkorden. Dette
likte folket slet ikke. Endog W. U. Nelson syntes det blev vel drit med
nye ting. Vi har da vel sandelig faat ny prest, lel, sa Petter
Hendrickson, og blinket med iet.

En anden forandring fra det gamle var de mange nye foreninger som han
fik ind i menigheten. Fr hadde de bare hat en kvindeforening, og en
ungdomsforening. Nu hadde man ved siden av disse en hel del clubs. Der
var mandsklub, kvindeklub, ungdomsklub, pikeklub og barneklub. Alt dette
kunde Gurine Hendrum ikke forstaa, og en sndag, da presten gjorde
tillysninger, biet hun sig bort til Mrs. W. U. Nelson, og spurte hvad
alt dette om klub var. Det er sammenkomster, forstaar du, sa Mrs
Nelson. Klub paa engelsk, forstaar du, ikke klub paa norsk.

En sndag efter gudstjenesten begyndte ogsaa mandfolkene at samtale om
alle disse klubs. Gamle N. B. Olson fortalte at han hjemme hadde flere
bker som en lrd professor hadde skrevet, og der stod at menigheten var
egentlig forening nok; ti den var den rette form for Guds rike paa
jorden. Fik vi bare menigheten til som den skulde vre, saa slap vi at
ha saa mange klubs, mente gamlingen. Jeg er ogsaa bange for at den
nye foreningen, som de kalder lgmandsforbundet, vil komme i strid
med det som vi har trodd, at i menigheten er Guds rike paa jorden.

Aa ja, men dette ideale om menigheten passer ikke for vor tid, sa
W. U. som hadde hrt paa gamle Olsons tale. Foreningene maa vi nok ha,
skal vi faa penger til menigheten. Men jeg synes ogsaa at nypresten gaar
litt for langt med den nye messe og disse nye klubs. Galt var det mens
vi hadde Reierson; men dette gaar for langt til en anden yderlighet, sa
John Asber. Bare vi hadde en prest som kunde ta den gyldne mellemvei,
saa skulde vi vre fornid.




Kapitel 3

Den nye prest faar vanskeligheter

Matsalg ved county-fairen


Det hadde gaat litt trgt med at indsamle midler til menighetens lpende
utgifter og andre gjremaal. Det hadde forresten altid vret tilflde i
Glenfield menighet. Nu vilde den nye prest ogsaa slaa et alvorlig slag
paa det omraade. Ved siden av de midler han fik ind til menigheten
gjennem disse mange klubs skulde man nu gjre et kast og faa ind saa
mange penger at man kunde ha en klkkelig sum i kassen at dra av i
fremtiden.

Planen var nemlig at man den hst i september maaned skulde slge mat
ved County-fairen inde i byen. Pastor Setun hadde tat den sak op i
ungdomsforeningen, saa det var helst ungdommen som skulde staa i spidsen
for dette foretagende. Der blev holdt mter og planen blev drftet. Man
forstod dog snart at de unge ikke kunde greie det alene, hvorfor de
ldre baade mnd og kvinder maatte tr stttende til.

Resultatet blev at nogen dage fr County-fairen skulde aapnes var de
fleste av de aktive medlemmer av Glenfield menighet samlet ute paa
utstillingsgrunden for at gjre alt i orden, saa de kunde vre frdig
til at tjene penger saasnart folk begyndte at komme.

W. U. var den verst kommanderende. Han hadde mtt med
utstillingskomiteen og sikret en plads ganske nr the stock show; ti
der frdedes folk mest. Det var jo litt ubehagelig at vre just der, men
det fik ikke hjlpe, der var det pengene kunde tjenes. Det var ogsaa
ganske nr lpebanen og der vilde folk strmme til de sidste dage av
utstillingen.

Straks over middag kom W. U. med en fornem herre ut til
utstillingsgrunden, hvor de andre menighetsmedlemmer var samlet.
Jeremias Bustad, John Asber, Hans Jakobsen med sine hustruer. Mange
andre var ogsaa med, samt en hel flok ungdom, jenter og gutter. Gamle
Gurine Hendrum var med. Hun hadde tat med kaffekanden og kjpt med et
pund kaffe og et halvt pund klumpsukker. Kunde man bare faa vand og
varme, saa skulde hun nok koke kaffe for dem hun, mens de arbeidet.
W. U. Nelson og den fornemme herre begyndte straks at maale op tomten
hvorpaa deres stand skulde bygges. De maalte op et stykke femti fot
square. Hvor meget vil han ha for det? spurte John Asber. To
hundrede dollars, svarte W. U. Men da syntes Gurine Hendrum at
landprisen hadde gaat op. Tnke sig to hundrede dollars for femti square
fot. Nei! ikke femti square fot; men femti fot square, forklarte W. U.
Nelson. Ja hun forstod ikke hvor forskjellen var. Det blev nu ogsaa det
samme. W. U. hadde ordnet det saa det var alt avgjort.

Nu gjaldt det at faa fat paa lumber og andet materiale og faa
standen bygget. You have to have a union carpenter on the job, sa
den fornemme herre som hadde fulgt W. U. We don't allow anybody else.
Nu stod de der, saa fik de ikke utfre arbeidet selv. Der var intet
andet at gjre end at reise hjem. W. U. gik da bort i byen og leiet en
union snekker til at bygge standen. Dette kostet dem $400. Nu hadde
de allerede lagt ut $600. Saa maatte der ind lys- og gasledning og det
kostet adskillig.

Dagen fr utstillingen skulde begynde var pastor og Mrs. Setun og nogen
kvinder ute paa utstillingsgrunden for at faa alt i orden. De hadde
gjort indkjp av kjt, brd, poteter, grntsaker og alle mulige ting,
saa det skulde da bli noget at lave mat av. Gurine Hendrum hadde lovet
at stelle med kaffen.

Det led sterkt ut paa eftermiddagen, men endnu var ikke plumberen
kommet og lagt ind gasrrene. Rrene laa der, men de var ikke sammensat.
Folk begyndte alt at komme og kvinderne hadde ingen gas at koke med.
Tilslut blev pastor Setun utaalmodig. Plumberne er nu de strste
lgnere allikevel, sa han. De lover og lover; men tnker ikke engang
paa at holde ord, fiet han til. Han kastet Prince Albert frakken, steg
ned i grften hvor rrene laa og begyndte at skrue dem sammen. Han
arbeidet saa svetten randt, la sig paa kn og stod foroverbiet nsten
som paa hodet. Endelig fik han da rrene sammen just som Mrs. Setun kom
bort og fik se ham. Nei, men pastor Setun! Hvad tnker du paa! ropte
hun forfrdet. Ser du ikke klrne dine er aldeles tilslet. Aa den
hvite vesten din som jeg strk i gaar kveld. Hys, hys, si ikke noget,
sa Setun og trret svetten. Men hun fortsatte. Aa kraven din, aa
benklrne dine, nei, nei, nei, alt tilslet. Snak ikke saa hit, sa
Setun. Menighetsfolkene kunde hre dig. Vent til vi kommer hjem, saa
kan du skjnde alt du vil. Mrs. Setun blev da litt roligere, fandt
noget vand og vasket av de vrste flkker av den hvite vesten, saa fik
resten vre til de kom hjem.

Utstillingens frste dag var Glenfield menighet samlet mandsterke ute
paa utstillingsgrunden. Tyve kvinder hadde mtt frem, desuten W. U.,
pastor Setun, John Asber og flere ungdommer. Nogen av kvinderne hadde
sovet der allerede den frste nat og begyndt at koke suppe aftenen i
forveien. Man hadde nemlig en usedvanlig stor gryte og den kokte nat og
dag. Man slog bare op i mere vand og kastet i nogen ferske suppeben en
par ganger i dgnet og lot den koke; saaledes hadde man suppe bestandig.
For at ha roast nok maatte man ogsaa steke kjt baade nat og dag. Fem
a seks kvinder maatte saaledes sove der hver nat. De sov en stund, stod
op og snudde paa steken, saa la de sig igjen. Saaledes holdt de det
gaaende gjennem hele uken.

Utenfor standen paa den side hvor folkestimmelen gik, stod pastor
Setun og skrek paa folk alt hans lunger kunde taale, at de maatte komme
ind og kjpe mat. Naar han blev trt blev han avlst av W. U., hvis
klare stemme bar meget lngere end pastor Setuns dype, rungende
basstemme. John Asber derimot for ute blandt folket for at snakke og paa
den maate faa dem ind for at kjpe mat. Dina Asber var ogsaa framifraa
frimodig. Hun gik like ut i stimmelen, fik fat paa folk og frte dem ind
og satte dem til bords.

Vrst var det dog for kvinderne indenfor. De svettet og arbeidet. De
vasket kopper og stelte mat og opvartet paa bordene. Allerede den tredje
dag begyndte nogen av kvinderne at bli trtte. De skiftet jo paa som
bedst de kunde, men endda blev det haardt. Nogen av mndene syntes ogsaa
dette gik for vidt. For det frste maatte man betale 50 cents adgang til
County-fairen hver dag og siden maatte de nsten arbeide sig ihjel,
mente de. Der var mellem 30 a 40 mnd, kvinder og ungdom som arbeidet
hver dag, saaledes betaltes der ut av menighetsfolkets lomme op til $20
hver dag i indtrdelsesavgift, mente nogen av mndene. End om man hadde
git den sum direkte ind i menighetskassen og sluppet alt dette strv.
Der begyndte at bli adskillig misnie og pastor Setun fik naturligvis
skylden; ti han hadde begyndte med dette, syntes folk.

Vrst blev det dog nat til torsdag, den fjerde dag. Da kom der et
voldsomt regn. Det rent hljeregnet. De seks kvinder som sov i standen
maatte op og lgge voksduker, regnfrakker og andet over maten, men det
hjalp ikke. Unionsnekkeren hadde ikke lavet tt tak, hvorfor det drp
alle steds, endog oppe i suppegryten. Der blev meget mat delagt den
nat. Gamle Gurine Hendrum paadrog sig en voldsom forkjlelse som hun
ikke kom over paa flere maaneder og et par andre av kvinderne blev syk.

Imidlertid fortsatte man med at slge mat. Pastor Setun og W. U. stod
utenfor og skrek av fuld hals at folk maatte komme ind og spise av den
gode mat som hadde blit delagt ved regnveiret. Der var dog ikke saa
mange som kom; og de begyndte allerede nu at forstaa at fortjenesten
vilde ikke bli saa stor. De hadde gjort beregning paa mindst et tusen
dollars, ja maaske to tusen.

Utstillingen fortsatte over sndag og det blev da sprsmaal om de skulde
slge mat paa sndag. W. U. mente at det maatte man naturligvis gjre.
Man kunde jo ikke vente at presten var der; ti han maatte jo hjem og
prke. Men han for sin del vilde vre der og runne standen, sa han.
Sndag vil bli den bedste fortjeneste og vi trnger det, fiet han
til.

Tirsdag aften var de altsaa frdig og de skulde da ha opgjr. Da alle
regninger var betalt, viste det sig at de hadde tjent $37.67. Men da
brt harmen ls for alvor. Nogen av kvinderne mente de vilde aldrig vre
med paa slikt mere. Andre sa de hadde git for meget mat og tat for liten
betaling for maaltiderne. Andre vilde vite om regnskapene var frt
rigtig. Det var en uhyggelig kveld. Pastor Setun trstet dem med at man
skulde gaa forsigtigere tilverks nste aar.




Kapitel 4

Gamlepresten kommer paa besk

Et missionsmte


Det var en torsdag frst i oktober i det andet aar efter at pastor Setun
hadde begyndt sin virksomhet i Glenfield menighet. Der var
kvindeforening hos Mrs. Asber den dag. Det var en av disse deilige
hstdage; veiret var mildt og blankt. Luften ren og klar. Bare en liten
kold bris fra nord bebudet hstens ankomst. Skogen var ikldt den
deiligste hstdragt. Eken stod og pranget med alle de forskjellige
nuancer av farver. Boxelderen hadde allerede mistet det meste av sin
sommerdragt og cottonwooden skjalv; ti den viste at snart vilde den
samme skjbne ramme den. Kun en rad furutrr plantet lngst mot nordvest
i skoglunden stod like grn og vakker som om sommeren. Ute paa akrene
kunde man se folk beskjftiget med at ta op poteter. Og nede i lavlandet
gik kreaturene og aat flittig av hstbetet. Maisen stod i shock, og
omkring hver shock laa nogen modne pumpkins.

Der kom mange folk til kvindeforeningen den dag. John Asber var ute i
gaardsrummet og tok imot folk. Den ene Ford efter den anden kom
kjrende ind gjennem grinden og ind paa tunet. Snart stod de der i rad,
ti, femten og tyve, kun nogen faa Maxwells og Buicks, samt W. U. Nelsons
Saxon Six.

Pastor og Mrs. Setun var ogsaa tilstede. Mrs. Setun var nu formand i
kvindeforeningen. Pastor Setun hadde fortalt at hun hadde vret formand
i kvindeforeningen paa stkysten i to aar og saa syntes kvinderne at det
maatte gaa an at bruke hende i Glenfield ogsaa. Men det hverv burde ikke
prestekonen ha tat imot; ti hun fik megen ubehageligheter desformedels.
Fr naar kvinderne skulde ha nogen tilstelning hadde man simpelthen
samtalt om det og saa gaat ivei. Nu derimot vilde Mrs. Setun at der
skulde vlges komiteer til at ordne med de forskjellige ting som skulde
gjres. Dette var Mrs. W. U. aldeles imot, men prestefruen var meget
paastaaelig, saa hun gik av med seiren, og Mrs. Nelson gik med paa at
man skulde vlge komiteer. Da hun imidlertid selv senere i mtet ikke
blev valgt ind paa nogen komite syntes hun det var ravruskende galt at
vlge komiteer. De skulde da sandelig ogsaa nu faa se hvorledes det
vilde gaa med kvindeforeningen herefter.

Disse og andre ubehageligheter gjorde at den nye prests popularitet som
hadde skudt saa frodig vekst med det samme presten kom, like saa hurtig
hadde visnet, saa han nu efter kun to aars arbeide fandt det noksaa
vanskelig at fortstte.

Ved nvnte mte hos Mrs. Asber var der dog mange samlet. De kom fordi
Mrs. Asber hadde ringet dem op og bedt dem at de endelig maatte komme.
Efter at pastor Setun hadde ledet andagten som sedvanlig og man sat og
ventet paa at kaffen skulde komme, bad Mrs. N. B. Olson om lov til at
lse nogen efterretninger fra missionsbladet. Hun lste litt om arbeidet
i Kina og paa Madagaskar. Saa kom hun ogsaa til indremissionsspalten.
Der lste hun flgende som vakte alle folks opmerksomhet. Det var en del
av indremissionssuperintendentens rapport. Pastor Johan Sebastian
Reierson, som sidste aar blev ansat som missionsprest paa Buffalo
reservation i Montana har gjort et meget godt arbeide iblandt vore
landsmnd derute. Han har allerede organisert tre menigheter og besker
fire prkepladse. Folk flytter ind i strket fremdeles, saa vor kirke
vil om kort tid ha ett, maaske to selvhjulpne kald derute paa
reservationen. Der har ogsaa vret adskillig vkkelse og et sundt
aandsliv ytrer sig i pastor Reiersons menigheter.

Nei! men har du hrt slikt, sa flere av kvinderne. Tnk at selveste
superintendenten kunde skrive saa anerkjendende om pastor Reiersons
arbeide. Ja, det var jo den presten som ikke kunde brukes det her i
menigheten vor, sa Petter Hendrickson. Han sat nede ved dren. Ja, det
er jo godt at indremissionskomiteen kan ta sig av slike prester, naar de
ikke kan brukes i ldre menigheter, sa W. U.

Mrs. Petter Hendrickson hadde klippet ut et stykke som pastor Reierson
selv hadde skrevet i et lgmandsblad som kaldes Klokkeviseren. Det
hadde til overskrift: Stubber fra Montana og ld delvis som flger:

Vi trives godt herute paa Buffalo reservationen. Her er frisk luft og
god jordbund og folk flytter ind hver uke. Folk som lever i storbyen og
indaander den usunde rk av fabrikkene burde ta sig en tur hitut saa de
kunde faa frisk luft. Her har vi ferske egg, godt hjemmelavet smr og
god flte. Folk som lever i gamle settlementer og sender flten til
meieriene saa de selv maa drikke kaffe med blaa melk i, burde komme
hitut en tur og faa sig en god kop kaffe. Tnk at gamlepresten vor kan
spke slik, sa nogen av kvinderne. Mrs. Hendrickson fortsatte at lse.
Vi har det ogsaa godt paa det aandelige omraade. Folk samles til
gudstjeneste hver sndag og ellers i uken samles vi ogsaa til
opbyggelses- og bnnemter. Her er mange troende folk. Her er
sommersol nok, her er sdejord nok, bare vi hadde kjrlighet nok. Jeg
tror bestemt vi faar reise ut til Buffalo reservation og ta os land,
jeg, sa nogen av kvinderne. Nei, vi har investa for my penger her i
countiet for at flytte ifra det nu, sa W. U. Nelson. Vi faar nok vre
iro alle sammen, la han til med adskillig myndighet. Ute i kjkkenet
var det et par kvinder som sa: Det vilde kanske ikke vre dumt at reise
ut til Montana for at komme sig bort ifra denna bassingen til W. U.
i menigheten.

Nste sndag efter gudstjenesten oplste pastor Setun et brev fra
sekretren i missionsraadet. I brevet var en opfordring til Glenfield
menighet om at indbyde til et strre missionsmte senere paa hsten.
Pastor Setun nsket at menigheten skulde uttale sig i den sak. W. U.
Nelson forlangte ordet med engang og foreslog at man efterkom
missionsraadets anmodning og indbd til et strre missionsmte.
Forslaget blev understttet og antat uten debat. Pastor Setun oplyste da
at en meget god ven og skolekamerat, en missionr fra Madagaskar, var
hjemme paa ferie, g nsket at menigheten vilde indbyde ham til at tale
hedningemissionens sak. Ogsaa det blev enstemmig besluttet uten nogen
debat. Men da forlangte Petter Hendrickson ordet og sa: Jeg foreslaar
at vi innbyder pastor Reierson til at tale indremissionens sak. Han er
jo selv indremissionsprest nu. Det blev aldeles stille i forsamlingen.
Pastor Setun nvnte at han hadde tnkt paa at indby superintendenten og
W. U. mente man burde vre litt forsigtig med at faa gamlepresten
tilbake; ti somme prester var slik, at de drog menighets folk med sig
naar de reiste, og han for sin del skulde ikke like at se nogen
utvandring fra Glenfield menighet. Der blev intet mere sagt. Avstemning
blev forlangt og forslaget blev antat med majoritet. Det var den frste
gang at W. U. ikke hadde majoriteten i menigheten med sig.

Imidlertid blev missionsmtet avholdt som bestemt. Missionr Dvarland
fra Madagaskar kom. Han stanset hos pastor Setun i prestegaarden.
Gamlepresten -- indremisjonsprest Reierson -- kom ogsaa. Han fik stanse
hos gamle N. B. Olsons. De mtte ham i byen og der fik han herberge
under mtet. De to frste dage av mtet, fredag og lrdag, var der ikke
saa mange folk; men sndag, mtets sidste store dag, var der en masse
folk samlet.

Paa formiddag var der hedningemissionsprken av missionren. Han tok som
tekst fortllingen om den rike mand og Lazarus. Vi her hjemme i
kristenheten er den rike mand, sa missionren, og Lazarus er de
stakkars gassere som ligger for vor dr. Vi klr os i purpur og
kostelig linned og saa glemmer vi de hundreder og tusener i aandelig og
legemlig nd forkomne hedninger. Hundene som kom og slikket Lazarus'
saar er de gassiske troldmnd, sa taleren. De kommer og slikker de
stakkars hedningers hjertesaar og forsker at lge dem med troldkunster
og hekseri; men det gir ikke nogen varig lgedom. Det kan gi dem
lindring en liten stund, men det kan ikke lge de store gapende saar i
hedningehjertet -- den onde samvittighet. Det er kun evangeliet om den
dde og opstandne frelser som kan gi den urolige samvittighet fred og
glde.

Tilslut gav missionren nogen smaatrk fra arbeidet ute paa Madagaskar.
Han fortalte hvorledes de sorte gassere var rd ham da han frste gang
kom iblandt dem, hvorledes de sprang og gjemte sig under palmerne, og
hvorledes han maatte lokke dem til sig for at faa samle dem om Guds ord.
Madagaskar er som en uendelig stor slette, hvor denne store skare av
sorte hedninger lper frem, bort ifra Gud og hans ord. Eller for at
bruke billedet i teksten: Madagaskar er som et umaatelig stort hospital,
hvor syke og saarede gassere ligger og vrir sig i smerter og lidelser.
Skal vi gaa ut og bringe dem hjlp eller skal vi som den rike mand kl
os i purpur og kostelig linned og saa la hedningene d? Tilslut gjorde
han en kraftig appel til de kristne, at de maatte srge for sin egen
sjl. Det kan hnde at mange fra hedningeverdenen skal, lik Lazarus,
bli baaret av englene i Abrahams skjd, sa han, men du som bor i et
kristent land og smykker dig med kristennavnet skal lik den rike mand
aapne dine ine i helvede, hvor sjlen skal trste i evighet uten at faa
nogen lskelse.

Forsamlingen var synlig grepet av missionrens alvorlige vidnesbyrd.
Samvittighetene var rystet og mange som fr hadde vret helt likegyldig
fornam en kraftig dragelse av Guds aand paa sit hjerte.

Offer optoges til hedningemissionen og der kom ind $126.05. Et pent
offer, sa trustee'erne da de hadde tllet pengene. Bare vi nu i
eftermiddag faar litt til indremissionen ogsaa, sa en av dem.

Paa eftermiddag holdt pastor Reierson indremissionsprken. Allerede da
han besteg prkestolen var der en forunderlig stilhet over forsamlingen.
Det var underlig at se den kjendte skikkelse paa prkestolen i Glenfield
igjen. Man kunde ogsaa merke det, at pastor Reierson selv var bevget.
Og da han foldet sine hnder og paa sin barnlige og enfoldige maate bad
til Gud, kunde man allerede skimte graaten i manges ine. At hre den
gamle kjendte stemme vakte minder fra svundne dage.

Hans tekst var: Han ynkedes inderlig over folket; ti de var
vansmgtende som faar uten hyrde. Vi har hrt om nden iblandt
hedningene idag, sa han, og det er visselig sandt at sjlene derute
vansmgter og dr i hedenskapets synder og laster. Men jeg betragter det
som et stort privilegium idag at faa forske at vise eder noget av nden
iblandt vore egne landsmnd ute paa indremissionsmarken.

Der er megen nd. Vort eget folk holder paa at vansmgte og d den
aandelige dd, og der er ingen som kan vise dem veien til den gode
hyrde, sa pastor Reierson. Han gav mange oplevelser fra arbeidet paa
indremissionsmarken. Deriblandt fortalte han, at han engang paa sine
reiser utover prrien kom til en torvhytte, hvor manden laa syk av
nervefeber. Han hadde ligget syk i to uker og konen hadde vret alene
med at passe ham. Hun hadde faat sendt barna bort til en nabo for at de
ikke skulde faa sygdommen. Selv hadde hun vaaket nat og dag over sin
syke mand. Da jeg kom ind i kjkkenet, sa taleren, saa jeg et syn jeg
ikke snart skal glemme. Der laa en brdstomp med en kniv ved siden, en
melkebolle med litt melk i og en gammel aapen bibel. Der hadde den
stakkars kone gaat, bort til sengen og pleiet sin syke mand og ut i
kjkkenet, hvor hun skar av en skive brd, spiste og drak litt melk, og
lste et stykke i bibelen. Saaledes hadde hun holdt det gaaende i to
uker. Nu var hun aldeles utmattet. Manden var litt bedre da presten
kom, saa konen hadde haab om bedring. Presten fik ogsaa tale med den
syke og meddele ham nadveren. Jeg glemmer aldrig de ine han satte paa
mig, da jeg hadde meddelt ham nadveren og anbefalet ham i den almgtiges
arme, sa pastor Reierson. Den nat dde manden og to dage efterpaa la
vi ham til hvile paa en liten gravplads paa hans eget homestead. Jeg
husker jeg selv tok hans lille tre aar gamle datter og lftet hende op
til likkisten, saa hun kunde faa se sin far for sidste gang, og jeg
glemmer ikke de ord hun sa: 'Oh let me sleep in that nice bed with papa.
It is so cold out here on the prairie.'

Der er megen baade aandelig og legemlig nd derute paa frontierne,
fortsatte pastor Reierson. Hvorledes er det med os som har det saa
godt? Er vi lik Jesus i dette at vi ynkes inderlig over folket? Forstaar
vi at vort eget folk holder paa at avkristnes? Maa Herren hjlpe os at
faa varme hjerter for indremisjonens hellige sak.

Pastor Reierson talte lnge og inderlig. Glenfield menighet hadde hrt
sin gamle prest tale mange ganger fr, men aldrig med slik inderlighet
og varme som idag.

Efter prkenen var der korte vidnesbyrd av flere. Pastor George Lewis,
som nu vikarierte i Ottawa menighet, mens pastor Carl Johnson var i
Europa, holdt en kort tale.

Det som imidlertid for Glenfield menighet var mest interessant var et
vidnesbyrd fra student Martin Warnes og et fra Miss Malinda Anderson.
Martin hadde nu tilbragt to aar i den forberedende avdeling ved
presteskolen og Malinda hadde vret ved bibelskolen i Belgrade, Iowa,
i to aar. Det var underlig for Glenfield menighet at hre vidnesbyrd fra
to av sine egne barn. Underlig var det ogsaa for gamle pastor Reierson
at hre sine egne konfirmanter vidne om det haab som var i dem. Da
Malinda Anderson talte, grep det pastor Reierson slik, at han brast i
graat.

Ved slutningen av eftermiddagssessionen optoges offer til indremisjonen
og der kom ind $143.52.

Det var et pent missionsoffer, sa Mrs. N. B. Olson. Ja, sa Gurine
Hendrum, men jeg undres paa hvem som har ofret to cent til missionen,
jeg. Ja, det var nu ikke jeg, fiet hun til.

Alle var enige om at denne missionssndag hadde vret en stor dag i
Glenfield menighet, og som menighetens senere historie viser var den dag
en milepl i menighetens utvikling.

Der var bare to personer som ikke var tilfreds, og det var pastor Setun
og W. U. Den sidstnvnte fordi han holdt paa at tape sin indflydelse i
menigheten, og den frstnvnte fordi mtet hadde tat en helt uventet
vending. Den som er rgjerrig er aldrig lykkelig.




Kapitel 5

Gjring i menigheten

Den nye prest reiser


Mandag aften efter missionsmtet sat der en ung kvinde paa en gravhi
utenfor Glenfield kirke. Det var Malinda Anderson. Hun hadde gaat dit ut
i kveldingen for at tilbringe en stille stund ved sin fars grav. Det var
mange aar nu siden han dde, og hver gang Malinda var hjemme maatte hun
bort til kirken for at ha en stille stund, og for at kalde frem i
erindringen minderne om far og de lykkelige barndomsaar. Hendes mor dde
da Malinda var bare tre dage gammel og laa begravet nede i Illinois hvor
familien hadde bodd fr de flyttet til Nordvesten. Hun kunde saaledes
ikke mindes sin mor; men sin far husket hun. Det var ogsaa meget saart
for hende da hun straks fr konfirmationen mistet ham, som hadde for
hende vret baade far og mor. Derfor var det ogsaa at hun satte saa
megen pris paa den hjlp og veiledning hun fik av pastor Reierson under
konfirmationsforberedelsen og senere op igjennem ungdomsaarene mens hun
var menighetens organist.

Som hun sat der i aftenstilheten og saa paa den vakre solnedgang, blev
hun grepet av en forunderlig flelse. Hun flte sig saa ensom og
forlatt, der hun sat mellem de tause grave utenfor kirken. Hun tnkte
paa sin far som laa under torven. Hun tnkte paa sin mor som hun ikke
kunde huske. Hun tnkte ogsaa paa gamle pastor Reierson, som hun den
dags morgen hadde sagt farvel til borte hos N. B. Olsons fr han kjrte
ut av settlementet og begav sig paa hjemveien. Den gamle erfarne
sjlesrger hadde ogsaa da git hende nogen formaningens og trstens ord.
Vr bare tro imot Gud og imot dit kald, du Malinda, saa skal nok han
fre dig saa du naar din lngsels maal, at faa vidne for hedningene,
hadde han sagt. Men nu var han reist og allerede nste morgen skulde
ogsaa hun avsted til bibelskolen igjen. Hun flte sig usigelig ensom.
Med ett gik tanken over paa mtet dagen fr, og paa de alvorlige
sandheter hun hadde hrt. Hun gik igjennem prkenene og kom til
eftermiddagsmtet og vidnemtet. Hun visste ikke hvorfor, men hun kom
uvilkaarlig til at tnke paa Martin Warnes og hans kraftige vidnesbyrd.
Tnk hvilken kjk ung mand han er blit. Hvilken kraft han vil bli for
Guds sak om han naar frem til at bli prest.

Men med ett kvak hun. Hun hrte nogen gik i grinden til gravgaarden, og
hun saa en mandsskikkelse komme frem mellem gravene i skumringen. Han
kommer over til den del av gravgaarden hvor hun sitter. Hun synes hun
kjender ham, dog nei! det kan ikke vre mulig. Han ser hende og stanser,
men fatter sig straks. God kveld! sier han. Nei, god kveld, Martin,
er det du som er ute og frdes? Ja, jeg kjpte nogen blomster med mig
fra storbyen, sa han. De har nu staat hjemme i vand, saa de er litt
falmet, men jeg vil allikevel lgge dem paa min mors grav, sa han. Du
vet hun ligger her borte i hjrnet av gravgaarden. Det var merkelig du
skulde komme just nu naar jeg sat og tnkte paa dig, sa Malinda. Ja
saa, tnkte du paa mig? sa Martin. Ja, det gjorde jeg, sa Malinda.
Ja, det er jo godt at nogen tnker paa mig og, sa Martin. Jeg har
flt saa ensom idag siden jeg tok avsked med pastor Reierson igjen, sa
Malinda. Det er vel din fars grav du sitter paa, sa Martin. Han gik
nogen skridt fremover og satte sig ved hendes side. Ja, jeg maa altid
hitut for at ha en stille stund hver gang jeg er hjemme paa besk,
gjenmlte den unge kvinde.

Du nvnte pastor Reierson, sa Martin. Jeg har ogsaa tnkt meget paa
ham siden jeg tok avsked med ham borte hos Hendricksons idagmorges. Han
kjrte indom fr han reiste. Det saa ut som om menigheten var glad i at
faa besk av ham. Ja, det var hyggelig at ha ham iblandt os igjen, og
et saa kraftig mte vi fik, sa Malinda. Ja, det var et godt mte, sa
Martin. Jeg tror virkelig Guds aand holder paa at faa overhaand i mange
hjerter i menigheten, jeg, fiet han til. Ja, det er sikkerlig en
beskelses tid som forestaar, sa Malinda.

Martin Warnes hadde forresten let for at snakke, og da han nu hadde faat
samtalen igang, gik det ganske let. Jeg har tnkt meget paa Glenfield
menighet i det senere, sa han. For det frste har jeg tnkt paa
menighetens ansvar likeoverfor de prester de har hat i sin midte,
srskilt da den maate hvorpaa de har behandlet dem. Den frste prest vi
hadde bosittendes her i menigheten var pastor Monrad; fr hadde vi besk
av presten fra Rutherford county. Han var her bare elleve maaneder, saa
holdt han paa at sulte ihjel. For da at tjene litt for at forsrge sin
store familie, tok han stilling som engelsk skolelrer her i distriktet
en termin. Men da blev W. U. saa flyvende sint at han klaget til
missionsraadet over at presten ikke anvendte hele sin tid i
indremisjonsarbeidet; saa maatte Monrad slutte. Det har jo vist sig
siden at han var en meget duelig mand. Han er blit storbyprest og har
endog vret medlem av kirkeraadet, men her fik han en daarlig
behandling.

Efter ham kom pastor Framness, en ung mand fra presteskolen. Ham
avsatte de efterat han hadde strvet her i kun to aar. Han dde senere
ute i Montana, og han hadde sagt til nogen, at han vilde stige ned i
graven med hjertesaar som han hadde faat i Glenfield menighet. Framness
skal staa for sin dommer og Glenfield menighet skal engang mte ham, og
svare for hvorledes de behandlet ham.

Saa kom pastor Reierson. Han var her i ti aar; men du husker den
behandling han fik de to sidste aar han var prest her. Det var W. U.
Nelson og Bustad som var lederne i forflgelsen baade imot Framness og
Reierson. Vet du hvad, Malinda? Disse uomvendte menighetsledere er en
forbandelse for menigheten.

Nu blir du ganske haard til at dmme, Martin, sa Malinda til ham
mildt. Du maa nu huske at noget av skylden kan jo ogsaa ligge hos
prestene. Det vet jeg nok, men det undskylder ikke menigheten, sa
Martin. Det er jo ogsaa litt haardt at si at Bustad og W. U. er
uomvendt, sa Malinda. Ja, jeg kjender jo ikke deres hjerter, sa
Martin, men vi ser dem aldrig paa bnnemterne. Heller ikke kommer de
til gudstjenestene undtagen mens presten er ny. De eneste ganger de
mter frem er, naar vi har menighetsmter -- helst dersom presten skal
avskediges, og naar der skal bestemmes om surprise for den nye prest.

Ja, men jeg tror disse lederne i menigheten holder paa at miste magten,
jeg, sa Malinda. Faar vi en vkkelse, vil der bli en helt anden
ledelse i menigheten, skal du se. Vi har en lrer ved bibelskolen som
taler om vkkelse og menigheten. Han sier det er de to vigtigste ting i
Guds rike paa jorden. Der vil ikke bli nogen skik paa menigheten fr der
blir vkkelse. Men naar der blir vkkelse br man ogsaa arbeide for at
faa menigheten frem i sin rette skikkelse, saa uomvendte folk ikke faar
styre som de vil i menigheten.

Det andet jeg har tnkt paa, sa Martin, er forholdet mellem de unge
og de gamle prester. Nu hrte jeg borte hos Hendrickson at pastor Setun
var fornrmet fordi menigheten indbd pastor Reierson til dette
missionsmte. Mrs. N. B. Olson hadde ogsaa skrevet og indbudt Mrs.
Reierson til at flge med Reierson hit til mtet, men da hadde Setun
skrevet og sagt at naar hun ikke hadde officiel indbydelse fra
menigheten, burde hun ikke komme. Han skal ogsaa ha sagt at Mrs.
Reierson skulde smukt faa holde sine fingre ut av Glenfield saa lnge
han var prest her. Var det ikke stygt at tale slik om en gammel syk
prestekone? Hvor godt det vilde ha gjort Mrs. Reierson at faa beske
kjendte og faa litt opmuntring.

Ja, deri har du ret, Martin, sa Malinda. Jeg syntes ogsaa det var
ondt ved samfundets aarsmte at hre at de gamle var imot de unge og de
unge imot de gamle. Vi br be Gud om at han maa bie hjerterne saa der
blir mere kjrlighet og fordragelighet baade iblandt prester og lgfolk,
ellers faar ikke Herren velsigne os.

Det er vel helst sprogsprsmaalet som gjr at de gamle og de unge blir
skilt ad i vor tid, sa Malinda. Aa, det gjr nok sit, sa Martin; men
det er ikke uoverkommelig. De unge br lre norsk, og de gamle kunde
ogsaa anstrenge sig litt mere for at lre engelsk. Der var en ldre
prest nede i Iowa som nsten ikke kunde tale engelsk, men da krigen brt
ls og bare engelsk maatte brukes i kirkerne, bad han menigheten om et
aars ferie og reiste til Chicago og lrte engelsk. Nu prker han engelsk
noksaa flytende. Det burde flere av de gamle prester gjre, saa kunde de
faa fortstte lngere i arbeidet.

Jeg skal si dig en ting, jeg, Malinda, fortsatte Martin. Naar jeg
tnker paa den behandling Reierson og andre prester har faat her i
menigheten, saa har jeg ikke stor lyst til at bli prest. Borte paa
seminariet holder de paa at diskutere grundene, hvorfor der ikke er
flere unge mnd som vil ta teologi. Jeg skal si hvad jeg tror er en av
grundene. Naar far og mor sitter hjemme og baktaler presten i barnenes
paahr, saa kan ikke de unge gutter faa lyst til at bli prester. Du
blir nok en hel reformator, du, Martin, sa Malinda, og reiste sig. En
ting vet jeg, at om du ikke finder fred med at gaa ind i arbeidet
herhjemme, saa maa du ikke gi op tanken paa at tjene Gud. Der er ialfald
rum nok for dig i hedningeland.

Nei, men det var da svrt saa lnge vi blir sittende, sa Martin. Han
for op. Det holdt paa at bli ganske mrkt. Ja, jeg maa nok til at
skynde mig hjem, sa Malinda; ti jeg liker ikke at gaa alene i mrket.
Vent litt skal jeg flge dig hjem, sa Martin. Han skyndte sig bort, la
blomsterne paa sin mors grav og fulgte hende ut igjennem grinden.

Den nste sndag var der usedvanlig mange folk ved gudstjenesten i
Glenfield. Det store missionsmte hadde sat merker. Folk var mere
interessert. Der hadde ogsaa kommet ut det rygte efter mtet, at pastor
Setun tnkte paa at slutte, saa mange kom av nysgjerrighet for at hre
om det virkelig var sandhet i det. Det viste sig ogsaa at det ikke var
blot tomme rygter. Efter gudstjenesten kom presten frem i kordren og
oplste sin resignation. Han hadde faat tilbud om at opta noget
institutionsarbeide paa vestkysten, sa han, og fandt det rettest at ta
imot tilbuddet. Desuten var vintrene strenge her i nordvesten, saa han
trodde det vilde vre bedre baade for ham og hans hustru at reise til et
mildere klima. Og da vinteren stod for dren, vilde han gjerne reise saa
snart som mulig, helst frst i november, det vil si, om tre a fire
uker.

Efterat pastor Setun hadde gjort tillysningene, stod Martin Warnes op og
bekjendtgjorde opbyggelsesmte og bnnemte hos N. B. Olson den
paaflgende onsdag aften. Petter Hendrickson stod op efterpaa og sa, at
naar student Warnes nu blev hjemme i menigheten et par uker, burde man
benytte anledningen og ha saa mange mter som mulig, og bad alle som
hadde anledning at komme til mtet. Men da kunde ikke W. U. holde sig
lnger. Han stod op og med megen myndighet spurte om menigheten ikke
hadde hrt at presten hadde resignert og vilde reise ganske snart. Var
det ikke bedre at man begyndte at tnke paa at gi presten en hderlig
avsked end at tnke paa opbyggelsesmter? mente han. John Asber var av
samme mening. Han mente man burde ha en tilstelning for at faa litt
penger til presten, for eksempel et basket party eller en progressive
supper. Det var klart for alle at det begyndte at gjre, og at
menigheten var delt i to retninger. Nu hndte det, at mens student
Warnes og nogen av menighetens diakoner holdt opbyggelsesmte hos N. B.
Olson den onsdag aften, var W. U. Nelson og Jeremias Bustad borte hos
John Asber og ordnet med den omtalte progressive supper til indtgt
for pastor Setun, fr han skulde reise. Presten hadde fortalt om disse
progressive suppers i storbyene, hvor han hadde arbeidet, og nu skulde
de altsaa prve det her ute paa landet. Asber-ungdommen vilde gjerne ha
basket party. Men W. U. mindet dem om spektaklet som kom ut av det
basket party de vilde ha mens Reierson var prest i menigheten, og
fraraadet det. Jakobsen-ungdommen vilde ha toe party. Et toe party
gaar saaledes for sig: Alle pikerne sitter bakenfor et forhng og
stikker trne frem. Nogen som da er rap i munden staar og auktionerer og
slger pikernes ftter, saa faar da guttene spise supper med den pike
hvis ftter han kjper. W. U. fraraadet ogsaa det slags party, ti,
sa han, der begynder at bli adskillig alvor i mange av de unge, og det
er bedst at faa denne tilstelning saa anstndig som mulig, saa vi faar
alle med. Saa blev der da besluttet at man skulde ha en progressive
supper.

Da lseren maaske ikke kjender til det, skal her forklares, at under en
progressive supper serveres kun en ret paa hvert sted, og unge og
gamle reiser da i flok og flge fra det ene sted til det andet og
spiser.

Under den omtalte progressive supper i Glenfield-settlementet blev man
enig om at begynde hos Asbers. Der skulde serveres tomato soup, saa
skulde man kjre fire mil til Jakobsens for mashed potatoes og saa to
mil til en bruskejnkifamilie, som gjerne vilde vre med, for
kjtboller, saa seks mil st til W. U., for pumpkin pie. Mrs. W. U.
vilde nemlig lave pumpkin pie, da der var saa uhrvelig meget
pumpkins det aar. Det var jo flere rundt hver cornshock. Tilsidst
skulde man saa kjre tre mil til Gurine Hendrum for kaffe og cake. Hun
lavet jo den bedste kaffe i verden. Og saa skulde man tilbake til John
Asber for at more sig utover kvelden.

W. U. skulde lede an denne procession med sin Saxon Six og han skulde ta
Gurine Hendrum med, saa fik hun sin supper frst for siden at vre
hjemme og stelle med kaffen. Prisen var 10 cents for hver ret. Det gik
godt med W. U. og Gurine Hendrum paa frste, anden og tredje plads, men
da Gurine hadde spist to stykker med nybakt pumpkin pie, som Mrs.
W. U. hadde lavet, flte hun ikke vel. Hun paastod imidlertid at det var
ikke pieen som var skyld i det, men kjtbollerne borte hos
bruskejnkierne. Det var jo forresten ikke mening i at stte jnkier
til at lave kjtboller; ti de laver jo alle ting halvraadt, mente hun.
Da W. U. kom kjrende med hende forbi Petter Hendricksons, var hun saa
syk at han maatte ta hende ind der. Hun hadde voldsomme smerter og fik
det med opkastning.

Det var slemt hun skulde bli syk, sa W. U. til Hendrickson da han kom
ut til automobilen for at tale med Nelson. Ja, men supperen skulde jo
vre progressive og derfor kom den vel op igjen, sa Petter
Hendrickson skjelmsk.

Det gik forresten daarlig med tilstelningen den kveld. For det frste
var det saa uheldig at student Warnes holdt opbyggelse i et farmerhus i
den vestre del av menigheten og de fleste av ungdommen hadde reist dit,
saa det blev kun Asber-ungdommen, Jakobsen-ungdommen, W. U. og nogen
bruskejnkier som var med.

For det andet blev nogen av dem som var med saa trtte av at kjre, at
de reiste kun til de to frste stoppesteder, og saa kjrte de direkte
bort til Gurine for at faa kaffe og fandt at hun var syk og ingen kaffe
hadde kokt. Da de saa endelig kom hjem sent om kvelden, var de saa
hungrige, at de maatte lave sig et skikkelig maaltid mat.

Utbyttet av hele tilstelningen var $13.25 som W. U. overrakte pastor
Setun i al stilhet som avskedsgave og forklarte at han trodde det var en
mistake at forske progressive supper ute paa landet. I byen kunde
det nok gaa an.

Pastor Setun holdt da sin avskedsprken og reiste om to uker. Hurtig kom
han og hurtig reiste han, sa folk. Han bare hvilte sig litt paa reisen
fra stkysten til vestkysten.

Imidlertid holdt Guds ord paa at arbeide i hjerterne, og der begyndte at
bli tegn til vaarliv i menigheten.




Kapitel 6

Vkkelsen i Glenfield

En underlig julehelg


Det var vinter med knitrende kulde og klarveir. Sneen laa i dype fonner
ut over markene. Veiene var saa vidt opkjrte at folk kunde komme frem.
Det var sndag, og der skulde vre gudstjeneste i Glenfield menighet.
I Glenfield settlementet var der mange ute og kjrte den sndag morgen.
Folk hadde sat ind sine Fords for vinteren og tat ut sine langslder
og cutters. Henad veiene kom de, det ene ls efter det andet og ind
iblandt en cutter med en eller to mennesker i. Ved ti-tiden paa
formiddag var der sort utover bakken ved Glenfield kirke av hester,
slder og folk.

En teologisk student fra presteskolen skulde prke i Glenfield kirke den
dag. Han var sidste aars teolog og var en god ven av Martin Warnes fra
skolen. Det var ogsaa paa Martins anbefaling at menigheten hadde indbudt
student Edvard Skarping til at beske menigheten saa snart skolen var
ute og om mulig stanse hele juleferien for at ha mter. W. U. Nelson var
imot dette. Han mente man kunde benytte sig av pastor George Lewis fra
Ottawa menighet til at holde juleprken; men menigheten hadde nu anden
gang handlet paa egen haand stik imot W. U.'s vilje. Folk var grepet av
Guds ord og naar ordet begynder at virke i hjertene, vil folk ha mter.
Da er man ikke tilfreds bare med himesseprkenen.

Det var for at hre den fremmede studenten at saa mange folk var samlet
til kirken. Da kirkeklokken ringte og indgangssalmen blev sunget, var
kirken fyldt til trngsel.

Studenten var en ung mand. Han hadde sort haar og en hi pande. Hans
ansigtstrk gav indtryk av et dypt alvor, ja, nsten strenghet, men i
hans ine var der en mild kjrlighetsgld. Det var tredje sndag i
advent og dagens tekst var Lukas 3, 1--6.

Hovedtanken i teksten, sa han, var +'vei for Jesus'+. Der hengik
lang tid med at forberede Jesu komme til verden. En historisk utvikling
maatte til indtil Johannes den dper blev utvalgt av Gud til det
srskilte redskap der skulde utfre rydningsarbeidet og bane vei for
Jesus. Guds ord kom til denne mand, sa taleren, og efter at ha
gjennemgaat forberedelsen i rkenen traadte han frem som den strste
vkkelsesprdikant verden nogen gang hadde hrt. ksen ligger allerede
ved roten av trrne, derfor skal hvert tr som ikke brer god frugt
avhugges og kastes i ilden. Omvend eder, ti himmerikes rike er nr. Som
man banet vei for kongerne i sterland, saaledes banet Johannes vei for
Jesus i den mrkeste tid i Israels historie, sa prdikanten.

Han talte ogsaa om midlerne. Johannes brukte kun ordet og daaben; men
disse midler er virkekraftige og syndere i store flokke strmmet ned til
Jordans flod og blev dpt. Der blev vkkelse iblandt folket, sa
taleren.

Vor tid ligner i mange maater tilstanden i Israel, mente taleren.
Jesus har endnu ikke faat en banet vei ind i hjertene; derfor har han
endnu sine redskaper i dette rydningsarbeide. Endnu er naadens midler,
som han har nedlagt i sin menighet virkekraftige til frelse og
salighet.

Prdikanten fik en inderlig klang i stemmen. Idag vil Jesus bane sig
vei til dit hjerte. Vil du aapne dit hjerte for ham? sa han. Han har
holdt paa at forberede det lnge. Han har sendt dig mange redskaper; men
der er mange han ikke har faat vei ind til endnu. Menneskehjertet er som
en uryddet vei. Der er hovmods bjerge og verdslighets hauge som maa
ryddes bort. Der er mange slags dale som maa fyldes, forsmte pligter,
slvhet i bnnen, mismodets og forsagthetens sumper. Der er syndertter
som maa slites og rykkes op -- store, stygge skjdesynder. -- Krokede
veie maa rettes, urlighet og falskhet maa bort. Alt maa fjernes.

Midlet er Guds ord -- omvendelsens prken til syndernes forladelse. --
Den slags forkyndelse trnges ogsaa i vor tid, sa taleren. Folk flest
vil gjerne ikke ha den slags prken. Man halshugget Johannes, og vaaget
man det, vilde man nok lgge haand paa Herrens redskaper ogsaa i vor
tid. Men sandheten skal seire. Den ropende rst i rkenen er endnu ikke
forstummet. La ordet faa bie dig idag, sjl, saa Jesus finder en banet
vei til dit hjerte.

Efter prkenen sang man den kjendte salme: Naar Jesus kommer ind i
huset og mens menigheten sang det sidste vers var der mange som med
taarer i inene bad:

  Kom ind til mig og alle mine,
  og bli vort hjertes trsteskat!
  Kom ind med lys til alle hine,
  som bo endnu i ddens nat!
  Jeg sier i mit stille sind:
  Du Guds velsignede, kom ind.

Det var klart for alle at en ny tid var oprundet over menigheten.
Folkene var biet under byrden av sin egen synd. Bodens taarer randt og
mangt et hjerte bad i stilhet.

Da de teologiske studenter hadde en lngere juleferie end de i den
forberedende avdeling, var Martin Warnes endnu ikke kommet hjem.

N. B. Olson stod da op efter gudstjenesten og tillyste gudstjeneste i
kirken igjen den samme aften. Der vilde da bli talt srlig for
ungdommen. Vi har hat det godt i kirken idag, sa gamle Olson. Guds
aand har vret os nr. Vi lever i bevgede tider. La os nu mte frem
ogsaa ikveld. Jeg tror sikkert vi faar en underlig jul iaar, sa
gamlingen. Han oplyste ogsaa at nste sndag vilde student Warnes ogsaa
bli hjemme, saa disse to studenter skulde nu hjlpes ad med
opbyggelsesarbeidet. Saa oplstes forsamlingen. Det var den frste gang
at W. U. ikke hadde blandet sig op i bekjendtgjrelserne. Den dag sat
han langt nede i kirken og gik ut ganske ubemerket.

At ha gudstjeneste sndag aften var ikke almindelig i Glenfield, hvorfor
mange var bange for at der ikke vilde bli mange folk. Men den frygt var
ugrundet. Lnge fr student Edvard Skarping kom til kirken var den
aldeles fuldpakket og over det halve av forsamlingen var ungdom. Miss
Malinda Anderson var nu ogsaa kommet hjem fra bibelskolen i Belgrade,
Iowa, og mens forsamlingen sat og ventet gik hun bort til orgelet og
spilte og sang en sang. Hun hadde en skarp stemme og den skar igjennem
forsamlingen naar hun sang: Vend om, vend om til Herren, o! kom
tilbake, du som gaar for Jesu regning et sorgens barn endnu. Om du blot
kunde ane, at Gud dig har saa kjr, saa kom du under taarer, saa kom du
som du er. Noget saa underlig hadde ungdommen i Glenfield aldrig hrt.
Sangen hadde de vel hrt, men der var en srskilt kraft som la ordene
ind over hjerterne.

Efter en salme av Landstads salmebok ledet N. B. Olson i bn, hvorefter
man atter sang et par salmevers og saa besteg student Skarping
prkestolen. Hans tekst om aftenen var Den forlorne sn. I begyndelsen
av prkenen talte han om lignelsen i sin almindelighet og sa at alle
beretningene i det femtende kapitel av Lukas evangelium viser os Guds
naade imot den fortapte synder, derfor kaldes hele kapitlet det store
naadens kapitel. Beretningen om den forlorne sn viser os +Guds store
naade imot et ulydig barn+. Han talte frst om Guds naade imot barnet
hjemme i faderhuset. Hvor stort at Herren tok os til barn i daaben, og
hvor godt vi hadde det mens vi stod i vor daabspakt -- var hjemme hos
den himmelske far. Han skildret et godt og hyggelig jordisk hjem og bad
de unge stte pris paa det og ikke vre for hastig i at forlate sit
barndomshjem, men selv om de forlot sit hjem saa burde de dog ikke
forlate sin barndoms Gud. I prkenen lste han disse vakre vers:

  Gjem paa din vandring hernede
  varlig en blomst ved din barm.
  Gjem den som bringer dig freden
  holder din kjrlighet varm.

  Blomsten fra barndommens egne
  er barnetroen paa Gud.
  Fast den ved Herren vil hnge
  folder mot himlen sig ut.

  Gjem da i barnlige hjerte
  troen paa Herren din Gud.
  Vist den vil dmpe din smerte
  fri dig av farene ut.

Han fortsatte: Faldet begynder da, naar den unges ie speider ut efter
syndens lyst, som ender med at man tar det skjbnesvangre skridt og gaar
bort. Av egen erfaring sa han det var hans livs bitre smerte, at han
engang i sin ungdom gik bort fra Gud.

For det andet talte han om Guds naade imot barnet borte i det fremmede
land. Gud elsker dig selv om du er en forloren sn, sa han. Som en
mor ikke ser paa sit barns ydre utseende -- det er dog hendes barn --
saaledes ser ikke Gud paa os om vi er store og stygge syndere, han
elsker os allikevel med en evig kjrlighet.

Studenten skildret noget av synden og elendigheten i verden og nvnte
drukkenskapslasten som en av de strste aarsaker til saa mange unges
fald. Han skildret med levende farver, hvorledes mennesket med en
uddelig sjl kan falde saa dypt, at de kommer ned paa dyrets standpunkt
og forsker at mtte sin sjl med verdens svinemask. Det er kun Guds
naade at du som er en synder ikke er dd i din synd, men at der endnu er
anledning til at staa op og vende om.

Tilslut talte han om Guds naade imot barnet, naar det vender trt hjem
fra det fremmede land. Den unge mands ie blev vaadt og hans stemme fik
en inderlig klang naar han talte om Guds forbarmende kjrlighet til den
som kommer til sig selv og gaar hjem. Hvor han skildret Faderens aapne
favn, og faderhuset, hvor alt var frdig og glden over den som vender
hjem. Faderiet har fulgt dig, du, som er borte fra Gud. Hans hjerte
brnder av lngsel efter at faa trykke kysset paa din mund og gi dig
syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld. Aa, kom, sjl, kom i Jesu
navn.

Den kveld hadde evighetsbetydning for mange sjle i Glenfield menighet.
Da forsamlingen var oplst, kunde man se folk i smaa flokker ned
igjennem kirken samtale. Malinda Anderson var nede ved dren og talte
med folk om deres sjls frelse, og student Skarping var omringet av en
flok lngere oppe i kirken som han samtalte med.

Saaledes begyndte mterne og saaledes fortsatte de gjennem resten av
adventstiden og gjennem hele julen. Martin Warnes kom hjem og hjalp
student Edvard Skarping, og Malinda Anderson var med og sang. Der gik
som en dirren gjennem menigheten. Herrens rst hrtes og hans gjerning
fltes snart sagt overalt. Der var vaar i hjertene trods vinter og
kulde ute i naturen. Turtelduens rst blev hrt i landet. Gamle og unge
vaktes op av syndens svn og fandt fred med Gud.

Der var mter i kirken, mter i skolehus og mter i farmerhus. Ungdommen
kom i store sldels til mterne. Istedenfor at de fr samlet sig til
dans, samlet de sig nu til bnnemter. Og naar de kjrte henad veiene i
de klare vinteraftener sang de aandelige sange, saa skogen gav gjenlyd.

Efterhvert som vkkelsen grep om sig kom ogsaa motstanden frem. John
Asber og hans familie var avgjort imot vkkelsen. En kveld var Martin og
Malinda, student Skarping og en hel flok ungdommer paa vei til bnnemte
og mtte Asber-ungdommen paa veien inde i skogen. Da Asber-ungdommen
forstod det var bnnemteflokken de mtte, satte de i at synge: There's
a brand new pig in the parlor, There's a brand new pig in the parlor,
and he is Irish too. Men da stemte ogsaa Martin og Malinda og deres
selskap i at synge: Gud ske lov min sjl er frelst og jeg synger
allerhelst om forlsningen i Jesus underbar. Ingen sorg og ingen nd,
hverken trngsel eller dd, skal fratage mig hvad jeg i Jesus har. Da
slog Asber-ungdommen paa hestene og kjrte forbi under vilde hyl og
skrik som Hello holyones og Hello Happy Hooligans. Asber-ungdommen
kjrte da op til en bruskejnki inde i skogen, hvor der var
basketparti og dans den kveld.

De som gik til bnnemterne fik hre mange haansord; men det bare
styrket dem og hjalp dem til at ta standpunkt helt paa Herrens side. Ved
nyaarstid hadde menigheten bestemt et tre dages mte, som skulde ledes
av samfundets evangelist -- en ldre erfaren prest som reiste omkring og
hadde mter. Han het pastor Martinus Pederson. Han kom til Glenfield og
hadde mter de to sidste dager av december og den 1ste januar.
Studentene Warnes og Edvard Skarping tok nu fat og hjalp evangelisten
under mterne og Malinda Anderson var med og sang. Det var rent en lyst
at se disse tre unge arbeidere side om side med den gamle erfarne
Herrens tjener.

Et mindevrdig mte blev det nyaarsaften. Da var mtet bestemt i Petter
Hendricksons store og rummelige hjem. Der var en masse folk mtt frem,
saa huset var aldeles overfyldt. Pastor Martinus Pederson talte frst.
Han talte om det ufrugtbare fikentr og hvorledes Herren kommer for at
lete efter frugt. Alvoret la sig over forsamlingen allerede ved mtets
begyndelse. Det blev en opgjrskveld for mange. Herren kunde snart komme
og hugge tret om og hvor vilde de da havne. Studentene Warnes og
Skarping talte efterpaa. Student Skarping talte om Guds langmodighet
imot folkene ogsaa i det aar som svandt, og Martin Warnes talte om
opgjret. Kom, hjerte, ta dit regnebrt, skriv op dit livets dage. Se
til om du kan sanse ret og tnke litt tilbake. Hvad har du gjort de
mange aar du har i verden levet? Tnk, sikre sjl, at al ting staar i
Herrens bok opskrevet. Malinda sang en sang hvis titel var En yngling
drog i krigen og siden veksledes med vidnesbyrd, bn og sang til
midnat, da man hadde besluttet at vaake ind det nye aar.

Hen imot mtets slutning stod Petter Hendrickson op og vilde si litt.
Han hadde gaat og baaret paa noget hele julen, sa han, og nu kunde han
ikke bre det lngere. Jeg har faat det saa alvorlig i det senere. Jeg
er blit en synder, stammet han frem. Fr har jeg staat i menigheten
bare som et skikkelig verdens menneske. Men jeg har vret uomvendt. Nu
vil jeg forske at leve anderledes. O, Gud, vr mig synder naadig,
stnnet han, idet han stod og trret taarerne av ansigtet. Og saa vil
jeg be dere, kona og barna mine, at di maa flge mig til himlen, saa vi
faar vre sammen der, vi som har vret sammen her paa jorden. Og dere,
naboer og menighetsfolk, maa ogsaa omvende dere til Gud, saa vi faar
samles i himlen, sa han, og den store, sterke manden skjalv som et lv
da han satte sig. Der var lydhrt graat i forsamlingen, ellers saa
stille at den mindste lyd kunde hres. Mens man saaledes sat stod Petter
Hendricksons ldste sn, George, op og gik bort til sin far og sa med
graatkvalt stemme. Vil du tilgi mig far, fordi jeg har vret dig en
ulydig sn? Han grep sin far i haanden og la sit hode op paa hans
skulder.

Aa nei, sa faren, det er nok jeg som maa be dig om tilgivelse fordi
jeg har vret en saa daarlig far, og de graat begge to. Dette smittet;
det blev graat i forsamlingen. Der blev syndserkjendelse og opgjr
imellem mange. Ved tolvtiden avsluttet man med en bnnestund, og da man
skildtes og nsket hinanden et godt nyaar, var det baade under smil og
taarer.

Nyaarsdag prket evangelist Pederson for overfyldt kirke og offer blev
optat til evangelisten.

Nyaarsdags aften var der mte hos N. B. Olson. Men da var der en fremmed
mand i forsamlingen. Han hette Jack Youngberg. Han hadde engang vret
metodistprest, sa han, men var nu evangelist. Da de andre hadde tat del
i mtet, stod ogsaa han op. Han lste flgende Guds ord: Den som Snnen
faar frigjort er virkelig fri. Jeg er saa glad jeg er fri, sa han,
fri fra synden, fri fra dden, fri fra djvelen, og fri fra loven. Tak
og lov fordi jeg er en frigjort sjl. Pris ske Gud. Det la som en
dmper over hele mtet. En fremmed aand var kommet ind.

Efter mtet kom han frem og talte med Martin Warnes. Hvor mange har De
omvendt? sa Youngberg. Aa, vi holder ingen folketlling, sa Martin.
Ja, men De har dem vel til at rkke op haanden, sa Jack. Nei, vi har
ikke gjort det, sa Martin. Det var da rart, sa Jack. Der borte i
Rutherford hvor jeg var, hadde vi alle til at rkke op haanden som vilde
bli frelst. Saaledes omvendte vi 50 hver kveld; mindst femti. Enkelte
ganger gik vi ogsaa ned i forsamlingen og drog dem frem, fier han til.
Hadde de nogen syndserkjendelse og flte de sin skyld indfor Gud, saa
de hadde naade behov, disse som holdt op haanden da, sa Martin. Nei,
det er jo for gammeldags at tale slik. Bare en begynder at rkke op
haanden saa man faar excitement, kan man snart faa mange med, sa Jack.
Den slags vkkelse forstaar ikke jeg mig paa, sa pastor Martinus
Pederson, som stod og hrte paa.

Jack Youngberg hang rundt Glenfield settlementet en ukes tid, men fik
intet indpas. De eneste som tok imot ham var Asber familien. Dina Asber,
datteren, syntes han var en snil mand at ha i huset. Han reiste snart
tilbake til Rutherford igjen.

Vkkelsen i Glenfield blev saaledes ledet i sunde spor og slog dype
rtter i menigheten.

Straks efter nyaar hadde Glenfield menighet aarsmte og besluttet blandt
andet at utstede kald til kandidat teolog Edvard Skarping. Men denne
gang kaldte de prest under bn om Herrens veiledning. Av erfaring hadde
de lrt, at det lnner sig ilde at drive kirkepolitik i forbindelse med
prestevalg.

Kandidat Skarping mottok kaldet og tiltraadte efter sin ordination under
samfundets aarsmte og menigheten gik nu en lys fremtid i mte. Mange av
de gamle blev med i vkkelsen og de unge kom som dug ut av morgenrdens
skjd.




Kapitel 7

Gammelpresten lgges til hvile

En 25-aars fest


Fem aar er nu henrundet siden sidst vi beskte Glenfield menighet i
vkkelsestiden. Arbeidet har gaat jevnt og rolig fremover. Vkkelsen
satte nye impulser og nyt liv ind i alle menighetens gjremaal. Clubs
og sociale tilstelninger blev mere og mere sat i bakgrunden og den
aandelige side av menighetsarbeidet kom mere og mere frem. Folk blev
mere villig til at gi til menighetens gjremaal, saa man slap at holde
paa med verdslige, ja nr sagt syndige, tilstelninger for at faa penger
til menighetskassen. Pastor Edvard Skarping virket til megen velsignelse
i menigheten. Istedenfor den aarlige basar med auktion, fishing pond,
og lodtrkning og lotteri fik pastor Skarping ordnet det slik at
menigheten hver hst samledes til en menighetsdag. Hele menigheten var
da samlet og alle, unge og gamle, gav en dags fortjeneste til
menighetskassen. Paa den maate fik man ind op til $500 paa en kveld.
Tiden benyttedes til opbyggelige taler og sang, og ofte en kop kaffe
tilslut. Bidragene til missionen blev ogsaa forket, og menighetens
finanser i det hele tat var i god orden. Kirkeskningen var god, og
husene var ofte overfyldt ved bnnemterne.

Det var nu femogtyve aar siden menigheten blev stiftet og ved aarsmtet
det aar blev det besluttet at man i juni maaned skulde feire femogtyve
aars jubilum. Petter Hendrickson blev valgt til formand paa
arrangementskomiteen. Efter sin vkkelse og omvendelse for fem aar siden
hadde han utviklet sig til at bli en meget dygtig arbeider i menigheten
som nd alles agtelse og kjrlighet. Det blev ogsaa besluttet at
samfundets formand skulde indbydes og alle prester der hadde betjent
menigheten i kortere eller lngere tid. Det blev ogsaa besluttet at man
i forbindelse med femogtyve aars festen skulde ha et tre dages
samtalemte og at samfundets evangelist, pastor Martinus Pederson,
skulde indbydes.

Av menighetens forrige prester kunde man dog vente kun to, nemlig pastor
Monrad som lovte at han skulde komme, dersom han paa nogen maate kunde
slite sig ls fra strvet i storbyen, og pastor Reierson hadde lovet at
komme. Paa anmodning av pastor Skarping hadde ogsaa pastor Reierson
lovet at ta konen og barna med, saa barna kunde faa se prestegaarden
hvor de fleste av dem var fdt. Pastor Setun skrev at han ikke kunde
komme den lange vei fra Vestkvsten til mtet. Og pastor Hatlem, som
hadde betjent menigheten fra Rutherford county fr man fik prest boendes
i Glenfield, var dd for mange aar siden.

Tiden for mtet blev sat til den femte, sjette og syvende juni. Det traf
sig slik at den det aar faldt paa sndag, og den skulde saaledes vre
mtets store dag. Samfundets formand kunde ikke komme fr lrdag aften.
Han hadde lovet at prke til himesse sndag; men maatte reise igjen
allerede sndag eftermiddag. Pastor Monrad, pastor Reierson og
samfundets evangelist hadde lovet at komme og delta i hele mtet. Alt
tydet paa at man skulde faa et godt mte.

De eneste av menighetens gamle medlemmer som ikke var med og arrangerte
for femogtyve aars festen var John Asber og hans familie. De hadde
nemlig gaat ut av menigheten tre aar siden. Dina Asber hadde vret borte
i Rutherford county paa arbeide, og der hadde hun blit gift med Jack
Youngberg. Da nu Mr. og Mrs. Youngberg kom tilbake til Glenfield kunde
de ikke tilhre menigheten; ti der var for megen verdslighet og for
mange uomvendte som fik staa i menigheten. Det tok ikke lnge fr hele
Asber-familien var enig i den sak. Fr var ikke menigheten verdslig nok
naar de ikke fik ha basket parties i menigheten, nu var den for
verdslig. Desuten blev det for kostbart for dem at tilhre menigheten
slik som folk nu gav. Der var to voksne gutter og tre voksne piker som
tjente godt, og endda syntes John Asber at $10 aaret fra hele familien
til menighetens lpende utgifter var altfor meget. Enden paa det blev at
Asber-familien gik ut av menigheten, og de, sammen med Youngbergs,
dannet en egen menighet. De hadde sine mter i skolehuset eller i
hjemmene. Jack Youngberg prkte for dem, saa slap de at betale
presteln. Ellers blev de mest velsignet naar de fik prke litt
allesammen paa mterne. John Asber selv var kommet til den overbevisning
at det var ubibelsk at ha fast prest og betale ham stor ln.

Torsdag den 4de juni var flere av menighetsfolkene fra Glenfield til
byen for at hente tilreisende til femogtyve aars festen. Mange hadde
venner og kjendte som skulde komme til mtet.

Pastor Monrad skulde stanse hos N. B. Olson, som ogsaa skulde mte
Malinda Anderson der kom hjem fra Iowa, hvor hun hadde holdt tre
maaneders religionsskole den vaar. Evangelist Martinus Pederson skulde
flge til Petter Hendrickson og dit fulgte ogsaa Martin Warnes, som kom
hjem fra presteskolen og som nu var teologisk kandidat. Han hadde just
bestaat eksamen og hadde faat karakteren srdeles duelig (2.23). Pastor
Edvard Skarping var ogsaa ved stationen. Han kjrte i en splonkande ny
Chevrolet Sedan som menigheten hadde git ham den vaar til minde om fem
aars trofast arbeide i menigheten. Han skulde mte pastor Johan
Sebastian Reierson med familie, som nu skulde komme den lange vei fra
Montana for at overvre jubilet.

Det blev lnge at vente paa toget; men endelig rullet det ind paa
stationen, og alle strmmet til for at faa fat paa hver sine.

Mest interessant var det at se pastor Reierson og familie, som de steg
av toget. Pastor Reierson hadde klippet sit skjg i Van Dyke style,
saa han saa rent ungdommelig ut trods sine nogen og seksti. Mrs.
Reierson saa noget gammel og utslitt ut, men var dog kjk og livlig naar
hun fik hilse paa kjendte. Barna var vokset saa store at de var
uigjenkjendelig. Smaaguttene var sterke dygtige karer med nette klr og
nye sko, og smaapikerne hadde lange fletter med rde og blaa silkebaand.

Da de saa var kommet sig op i pastor Skarpings Chevrolet og fik kjre
ut over landeveien henimot Glenfield kirke var der smil paa ansigtene.
Husker du sidst vi kjrte ut av Glenfield-settlementet, mama, sa
Reierson. Da vi kjrte med broncho-ponierne og den gamle buggyen?
Aa! ja, jeg husker det nok, men jeg vil ikke tnke paa det nu, svarte
Mrs. Reierson.

Oppe paa den hieste bakken kunde de se Glenfield prestegaard, men da
maatte barna reise sig i automobilen. Var det der jeg blev fdt, mama,
sa smaajenterne. Var det der vi bodde, papa, sa smaaguttene. Ja! der
var det, sa de gamle.

Ankommet til prestegaarden mtte Mrs. Skarping dem ute paa verandaen.
Hun var en ung pen kvinde, tkkelig kldt og med et smil som det gjorde
gamle Mrs. Reierson godt at se. Jeg er glad ved at se dig, sa Mrs.
Skarping, da hun fik trykke Mrs. Reiersons haand. Jeg har hrt saa
meget om dig.

Inde i prestehuset blev de frst traktert med et glas limonade, og en
time senere sat alle de beskende rundt et veldkket bord og nd et
deilig aftensmaaltid. Reierson hadde saa meget at sprre om, og Skarping
var meddelsom og fortalte om mangt og meget i menigheten. Nogen var
dde, andre hadde flyttet ut, og en hel del nye familier fra Iowa hadde
kjpt land og flyttet ind. Iblandt dem som var dde, var gamle Gurine
Hendrum. Hvorledes fik hun det paa det sidste da, spurte Reierson.
Aa, hun snakket mest om at hun maatte faa sig en god kop kaffe, svarte
Skarping. Hun syntes nok ogsaa at ha nogen erkjendelse og alvorstanker,
men hun hadde det altid saa travelt med disse verdslige ting, la han
til.

Efter aftensmaten sat begge prestene ute paa verandaen i en fortrolig
samtale. Mrs. Reierson og Mrs. Skarping holdt sig inde en stund, men
snart kom ogsaa de ut med hver sin stol og satte sig ute paa verandaen.
Barna sprang omkring og lekte, og ind iblandt maatte de rope til
forldrene og sprre om forskjellig. Var dette tr her da vi bodde her,
papa, ropte Marie. Ja, det tret plantet jeg som en bitte liten busk
dagen efter du blev fdt, sa faren. Hun maatte bort og staa ved siden
av tret, men hun fandt at det hadde vokset meget hurtigere end hun.

Saaledes gik tiden indtil solen dalte i en rdblaa sky i vest, og
nattens stilhet la sig over aker og eng. Pastor Skarping bad da Reierson
holde andagt, og saa gik alle tilsengs. Det er underlig at gaa tilsengs
engang til i Glenfield prestegaard, sa Reierson.

Den nste dag begyndte samtalemtet. Samtaleemnet var den trange port,
Matt. 7, 12--14. Pastor Reierson holdt indledningstalen over det
opstillede emne. Det var et kraftig vidnesbyrd. Det blev ogsaa hans
sidste tale i Glenfield. Han tok jo ogsaa del i samtalen siden i mtet,
men det var kun korte vidnesbyrd. Pastor Reierson hadde skrevet sin
indledningstale og iflge beslutning senere i mtet, lot han den
offentliggjre i Kirkebladet, saaledes er den bevaret indtil denne
dag. Da det var pastor Reiersons sidste tale i Glenfield, gjengir vi den
i sin helhet:

  Jesus har i den forutgaaende del av bergprkenen frt sine
  tilhrere frem til den trange port, idet han har fremholdt loven med
  sit hellige krav til mennesket. I dette avsnit retter han en
  indtrngende formaning til folket om at gaa ind igjennem porten og
  bli frelst.

  1. At gaa ind gjennem den trange port er den eneste maate at komme
  ind i Guds rike.

  Der er mange som gaar forbi porten og gaar paa den brede vei til
  fortapelsen, enten fordi de ikke agter paa porten eller fordi de
  ikke vil gaa ind gjennem den. Atter andre forsker at finde en anden
  vei. De forsker at stige andensteds over, men om dem sier Guds ord
  at de er tyve og rvere.

  At der kun er en port og en vei ind i Guds rike har altid vret en
  forargelse for det hovmodige menneskehjerte. Vantroen sier: Enhver
  blir salig paa sin tro. Naar man kun tror noget, gjr noget og gaar
  gjennem noget, og flger noget saa er det ikke saa nie hvad det er,
  mener verden. Men Jesus sier klart der er kun en port og en vei til
  livet. Menneskene forsker med sin fornuft at optnke andre veie.
  Nogen vil gaa moralens og dydens vei. De sier, kan man blot leve et
  utvortes pent og rbart liv og avstaa fra aabenbare synder og
  laster, skal man nok komme ind i Guds rike. Andre vil gaa
  egenretfrdighetens vei og lik fariserne iklr sig en utvortes
  gudsdyrkelse og tror at de ved sin kirkegang, altergang, bn, sang,
  lsning o. s. v. skal erhverve sig saligheten, men heller ikke dette
  er at gaa ind gjennem den trange port.

  2. Hvad er det saa at gaa ind gjennem den trange port? Det er at
  ydmyge sig for Gud og erkjende sine synder med hjertelig anger og
  bedrvelse, at bekjende dem oprigtig for Gud og alvorlig ske Guds
  naade i Kristus, med andre ord det er at omvende sig. Og det er just
  dette det naturlige menneske ikke vil. Man gjr gjerne hvad som
  helst bare man kan slippe at bie sig og gaa gjennem omvendelsens
  trange port. Man kan foreta sig religise velser og vre flittig i
  kirkelig arbeide. Man kan endog gaa paa bnnemterne og be lange
  bnner og endda vre utenfor den trange port. Mange, mange av vort
  dyrt elskede folk har bedrat sig selv og indbildt sig at de var
  kommet ind, mens de i virkeligheten endnu er paa den brede vei til
  helvede. Det gaar godt an at vre religis og endda vre paa
  fortabelsens vei.

  Den trange port er skjult for de vise og forstandige, og dog behver
  ikke daaren at fare vild. Det er faa som finder den. Det er kun den
  som har aandens oplatte ie og som vil gaa troens vei som finder
  den.

  3. At komme ind i Guds rike gjennem den trange port og smale vei er
  vanskelig.

  Frst fordi man faar intet med av sit eget, og andet fordi der er
  litet selskap. Der er faa.

  Et religist blad fremstillet denne sandhet med et billede av en ung
  dame som skulde stige ombord i et passagertog og som hadde en hel
  del baggage med sig. Idet hun skulde stige ombord sa konduktren:
  Ingen baggage paa dette tog. Disse ord lyder ogsaa ved den trange
  port. Ingen baggage gjennem denne port. Ingen egenretfrdighet,
  intet hykleri, ingen gjerninger, hvorved man vil fortjene
  saligheten, alt maa lgges igjen utenfor.

  Aa hvor mange er blit igjen utenfor. De holdt fast paa sin baggage
  og evighetstoget rullet avsted ifra dem. De vilde ikke gi op sit
  eget; derfor ventet de indtil porten blev lukket.

  Man hrer ofte enkelte si: Jeg skulde nok gjerne omvende mig bare
  jeg fik de andre med, men der er saa faa som gaar den vei. Paa den
  brede vei er der mange. Der er et lystig selskap. Der er letsindig
  sang og musik, drik og svir og lystige lag. Der spaserer
  drikkebrdrene side om side. Der gaar letsindighet og forfngelighet
  arm i arm, ukyskhet og ubluhet kysser hinanden. Horkarlen danser med
  den ulydige pike som nys har forlatt et kristelig hjem, mens skjgen
  gaar smigrende ved siden av den forlorne sn som nys har forlatt
  faderhuset. Hykleren og gjerrigknarken og en egenretfrdig kirkemand
  findes i samme selskap og foran gaar djvelen og hans engler og
  leder an paa veien som frer til helvedes evige ild. Er du med der,
  ven, som gjerne vil ha mange i dit selskap, saa stans dog og betragt
  dine medvandrere og dit sidste endeligt, og du vil maaske vende om
  og ske efter den trange port og smale vei. Det er dog bedre at gaa
  der om der er faa i selskap.

  Men dersom der er faa som finder den trange port, og der er saa
  mange hindringer, kunde man sprre: er det i det hele tat mulig at
  komme ind. Ja, det er mulig. Ikke i egen kraft, men ved Guds kraft.
  Den stund du utrkker din haand er Gud frdig til at ta dig ved
  haanden, ja lede og hjlpe dig frem paa veien. Men her gjlder det
  at ske med alvor og trnge sig frem.

    Ingen finder frem til evige ro,
    som sig ei vldig fremtrnger.
    Sjlen maa utstaa en kamp for den tro,
    hvorav vor salighet hnger.
    Porten kaldes trang, og veien heter smal,
    Herrens naade har dog oplukket himlens sal;
    men her gjlder trnge, ja trnge sig frem
    ellers er himlen forloren.

  4. De som er kommet ind i Guds rike paa jorden, skal bevise det i
  kjrlighetens sind. Alt hvad I vil at menneskene skal gjre mot
  eder, det skal ogsaa I gjre mot dem. Dette er en smal vei at gaa
  paa. Hvor langt anderledes vilde ikke verden se ut om alle folk
  indrettet sig efter denne gyldne regel. At man ikke lftet sin haand
  til at gjre noget imot sine medmennesker som man ikke vilde at de
  skulde gjre imot sig. At man ikke sa noget andet om sine
  medmennesker end det man nsket at de skulde si om sig. Det vilde
  bli ganske anderledes at leve i verden.

  5. Veien gjennem den trange port frer til evig liv.

  Mens de som gaar paa den brede vei ikke har noget haab for
  fremtiden, men kun den evige fortapelse i vente, kan den lille flok
  som gaar paa den smale vei lfte hodet op og med frimodighet se sit
  livs endelig ivente; ti veien frer til livet. Det evige liv hos
  Gud. Da glemmes trngslerne og smerterne paa veien, ti de frste
  ting er vegne bort.

    Herlighetens krone er vrd al din flid,
    vrd al din bn og din lngsel.
    Ingen angrer sig som er vel kommen did,
    kronen fortjener din trngsel.

Efter indledningstalen var ordet frit, og mange tok del. To ting kunde
man merke ved dette mte, frst at der var mange folk allerede ved
mtets begyndelse og andet at mange av lgfolket tok del. Kandidat
Warnes var ogsaa tilstede og talte paa sin inderlige og varme maate.
Malinda Anderson sang flere ganger under mtet. Saa kom sndagsmtets
sidste og store dag. Det var en lys blank junidag med solskin og ganske
varmt. Allerede tidlig paa morgenen begyndte folk at samles til
gudstjenesten. Samfundets formand var ankommet aftenen i forveien og
stanset hos pastor Skarping sammen med Reiersons.

Klokken halv elleve begyndte gudstjenesten. Pastor Skarping forrettet
for alteret og sangkoret sang den vakre sang. Hvor herlig, hvor herlig
er hist din bolig fr prkenen. Baade Martin og Malinda var med og sang
i koret. Det var saa underlig at faa synge i den gamle kirke igjen,
syntes de.

Formanden besteg da prkestolen. Han var en forholdsvis ung mand med
rank holdning og rundt ansigt; men med et glimt i iet som blev til lyn
naar han begyndte at tale. Hans tekst var Salmen 90, 1, Herre, en bolig
har du vret os fra slegt til slegt. Han sa det var Mose bn da han
stod ved enden av sit livslp. Han saa tilbake paa de aar som hadde
faret forbi. De mange frelser med Israels folk, baade gjennem ondt og
godt Herren hadde dog vret en bolig for dem.

Glenfield menighet kan se tilbake idag paa mange aar av Herrens
frelser, fortsatte formanden. Femogtyve aar er en lang arbeidsdag.
Mangt et tungt tak er blit tat i disse aar. Den ene Herrens tjener efter
den anden var kommet og hadde arbeidet i menigheten, og arbeidet var
lykkedes baade i det materielle saavel som i det aandelige. Alt fordi at
Gud har vret eders bolig.

Herren vil ogsaa vre en bolig for den enkelte, sa taleren. Det
hjlper ikke om du tilhrer en utvortes menighet, dersom du ikke er
kommet ind i forening med Gud, ind i arken, saa du blir berget fra
vandene, ind i den sande Guds menighet, ind i Jesu Kristi samfund.

Tilslut rettet formanden en kraftig appel til forsamlingen om at haste
med at komme ind i Guds bolig fr det blir forsent.

Paa eftermiddagen talte pastor Monrad paa engelsk. Han var en flytende
taler i det engelske sprog, og de unge i menigheten vilde gjerne ha det
engelske sprog.

Om aftenen var der avslutningsfest med taler av flere. Av dem som talte
kan nvnes pastor Reierson, pastor Monrad, pastor Corneliusen, som nu
var prest i Ottawa menighet, da pastor Carl Johnson, som for lnge siden
var kommet tilbake fra Europa, var reist til Vestkysten for at opta
institutionsarbeide sammen med pastor Setun og pastor Lewis. Desuten
talte kandidat Warnes, N. B. Olson og Petter Hendrickson samt
menighetens prest, pastor Skarping. Arrangementskomiteen hadde ogsaa
spurt W. U. Nelson om ikke han vilde si noget under mtet, men han hadde
svaret, at slik som det nu gik i menigheten, kunde han intet si. Naar
man vil saa helt stte tilside dem som har staat med menigheten i last
og brast og stte ind de til ledere som ingen greie har paa menighet
bare fordi de kan staa op og holde bn, saa vilde ikke han ha noget at
gjre med menigheten, sa han. Hele den sndag sat W. U. og Jeremias
Bustad borte i det ene hjrne av kirken. W. U. med et koldt, stivt
marmoransigt og Bustad med et par sky ine som ikke turde se paa andre
folk.

Tilslut sang forsamlingen staaende: O tnk naar engang samles skal og
pastor Reierson lyste velsignelsen.

Saa var femogtyve aars festen over og alle reiste hjem til sit. Men av
de mange i den store forsamling var der ingen som var saa lykkelig da de
reiste hjem som pastor Reierson og familie. Den kjrlighet de nd baade
av prest og menighet under dette besk hadde gjort deres hjerter godt.
De reiste hjem styrket og opmuntret til at ta fat paa arbeidet i vesten.

Samfundets formand hadde ogsaa fortalt pastor Skarping at Reierson hadde
gjort et aldeles storartet arbeide i Montana. Der var nu tre
selvstndige kald i det strk Reierson hadde begyndt. Formanden hadde
ogsaa fortalt at Reierson det sidste aar hadde hat kald fra en av de
strste menigheter i samfundet; men han hadde avslaat. Han vilde forbli
i Montana endnu en stund, hadde han svaret. Da dette kom ut i Glenfield
menighet, var det mange som undret sig over det; for det var jo den
prest som ikke kunde brukes.

Sommeren gik, hst og vinter kom og gik. I mars maaned aaret efter
femogtyve aars festen var Glenfield menighets kvindeforening samlet til
mte i prestegaarden hos pastor og Mrs. Skarping. Som de sat der og
koset sig over kaffekoppene efter andagten, ringte telefonen. Det var
stationsagenten i byen som vilde tale med pastor Skarping. Her er et
telegram for Dem, ld det. Hvorfra, spurtes der. Fra Harrisville,
Mont., var svaret. Vr snil og ls telegrammet. Agenten lste
flgende: Reierson died this morning from 'flu'. Will bring him to
Glenfield for burial Tuesday.

    Mrs. J. S. Reierson.

Pastor Skarping gjentok ordene for at vre sikker paa at han hadde faat
dem ret. Det gik som et set i forsamlingen. Reierson er dd, gjentok
de sig imellem. Nogen av kvinderne fik taarer i ine, andre sat
alvorlige. Er Reierson dd? sa Bustad. Han sat langt ute i kjkkenet
ved dren. Ja! nu er Reierson dd, sa Mrs. Petter Hendrickson, saa
maa du vel slutte at baktale ham nu da. Bustad blev blek som et lik.
W. U. sat nr ham. Hans ansigt var askegraat, stivt og koldt.

Tirsdag var Glenfield settlementet samlet til pastor Reiersons
begravelse. Det var ikke bare menigheten, men hele settlementet var
samlet og mange folk inde fra byen. Trods vaarblten kom folk fra alle
kanter.

Samfundets formand kunde ikke vre tilstede, hvorfor han sendte et
trstebrev, som blev oplst. Da det var langt til naboprestene, og
veiene nsten ufremkommelige, var kun pastor Skarping, pastor
Corneliusen fra Rutherford og kandidat Warnes tilstede. Martin Warnes
var nu ellers i Chicago og gik paa skole for yderligere at utdanne sig,
da han hadde bestemt sig til at gaa til Kina som missionr.

Pastor Skarping holdt liktalen. Hans tekst var: Vel du gode og tro
tjener; du har vret tro over det lille. Jeg vil stte dig over meget.
Gaa ind til din Herres glde. Matt. 25, 23.

  Disse ord er det vidnesbyrd som Herren gav den tjener som kom
  tilbake med sine talenter.

  Dden minder os altid om regnskap og opgjr. I opgjrets stund blir
  det sprsmaal om hvad Herren sier om os. Menneskene kan si mangt og
  meget om os og ikke mindst om Herrens tjenere, men hvad sier Herren?
  Herren har idag talt det sidste ord om pastor Reiersons liv og
  arbeide.

  Ved hans baare idag mindes vi at ogsaa vi engang skal staa der hvor
  Herren taler det sidste avgjrende ord om os.

  Det var to ting Herren sa om denne tjener: 1. Han var en god tjener
  og 2. Han var en tro tjener, og disse to ting kan vi ogsaa si om
  pastor Reierson, sa taleren.

  En god tjener i Herrens ine er en som i ydmyghet vil ske Herrens
  re. En god tjener er ikke bare begavelse og dygtighet, men en som
  vil ofre alt for Herren og sine medmennesker. Pastor Reierson var en
  saadan tjener. Vi mindes hans sidste vidnesbyrd her i Glenfield
  menighet. Det var sand og levende kristendom han vilde.

  Han var en tro tjener. En som ikke svigtet trods motstand og besvr.

  Han var god og tro i sit hjem. Hans hustru og barn vil gi ham det
  vidnesbyrd.

  Han var tro i embedet de aar han betjente denne menighet. I mindes
  ham ved sykeleiet, paa prkestolen, i konfirmantundervisningen, og i
  hjemmene, naar han kom omkring. Han var tro imot sin overbevisning
  gjennem alt.

  Og dog med alt dette var det bare +det lille+, Herren hadde noget
  mere i vente for ham; derfor tok han ham hjem og satte ham over
  meget. Han fik gaa ind til sin Herres glde.

Efter saaledes at ha talt om Reiersons liv, henvendte han sig til
menigheten med dette sprsmaal. Hvorledes skal I mte eders Herre naar
I skal frem for den store dommer. Reierson er borte, men ikke for evig.
Vi skal mte ham i dommen, sa taleren. Tilslut talte han nogen
inderlige trstens ord om opstandelsens evige haab til den efterlatte
hustru og barn. Der var dyp sorg og graat i forsamlingen da pastor
Skarping avsluttet sin tale.

Der blev lagt blomster paa baaren fra Glenfield menighet,
ungdomsforeningen og kvindeforeningen, fra seks menigheter i Montana,
fra indremissionskomiteen og fra hedningemissionskomiteen. Pastor
Corneliusen talte baade paa indremissions- og hedningemissionskomiteens
vegne, og kandidat Warnes talte paa Glenfield menighets og
ungdomsforeningens vegne. Nst Gud har jeg pastor Reierson at takke for
hvad jeg er idag, sa Martin. Tak, pastor Reierson, for hvad du var for
os her i Glenfield menighet og for de frkorn du la ned i mit unge
hjerte under konfirmationsforberedelsen. Men da tok graaten ham, saa
han ikke kunde si mere.

Sangkoret sang baade fr og efter likprkenen og tilslut sang Malinda
Anderson: Den store, hvite flok vi se.

Saa frtes liket ut og blev lagt til hvile under en stor cottonwood
paa Glenfield kirkegaard.

Men da alle folk hadde fjernet sig, endog Reiersons familie, var der to
unge mennesker som stod igjen ved sin forhenvrende sjlesrgers grav.
Det var Martin Warnes og Malinda Anderson.

Ja, nu har vi ikke Reierson til at trste os mere, sa Malinda. Nei,
nu tror jeg vi faar prve at trste hinanden herefter, sa Martin. Han
lot sin arm glide ind under hendes, og de gik side om side ut av
kirkegaarden.

De gik imot den dalende dag. Lette graa vaarskyer hang i vest. Og mens
solen sank i purpurgld paa vestens horisont, svinget de to unge av
veien ind i skoglunden hvor Petter Hendricksons store og oplyste stue
stod og indbd dem at komme ind.

To maaneder senere stod Martin og Malinda brudgom og brud i Glenfield
kirke, og allerede samme hst reiste de ut som missionrer til Kina. Og
nu mangen kveld, mens aftenvinden vifter grsset paa Reiersons grav,
sitter de i aftendmringen i sit hjem i Kina og samtaler om pastor Johan
Sebastian Reierson hvis indflydelse fltes ikke bare i Glenfield, og ute
paa indremissionsmarken langt ute i Montana; men ogsaa gjennem disse to
unge spredte sin indflydelse ut til hedningeland. Og det var den prest
som en hel menighet og endog nabopresten engang var ganske enig om at
det var en prest som ikke kunde brukes.

Borte paa Glenfield kirkegaard staar en gravsttte med pastor Reiersons
navn, fdselsdatum og ddsdatum. Og nederst paa sttten staar dette
betegnende bibelvers: Salige er de dde som dr i Herren. De skal hvile
fra sit arbeide; men deres gjerninger skal flge dem.


       *       *       *       *       *


Ogsaa en juleaften


Det var stille i den store kystby. Et lag av den deiligste hvite sne
hadde lagt sig i gatene og paa fortaugene nogen dage fr jul. Endog nu
juleaften faldt sneen stille og let. Hvert snefnug var som et bud fra
den rene himmel, mens det dalet sagte ned forat bli trampet paa av
mennesker og blandet med slen i de travle gater.

En slsom stilhet laa over alt og alle. Frem og tilbake forbi det store
hospital i byens centrum gik mnd og kvinder, nogen av dem frte barn
ved haanden. Alle skulde hjem for at feire jul. Nogen av mndene bar
store pakker under armen. De skulde hjem til hustru og barn med julegodt
og julegaver. En arbeidsmand kom just nu ut av hospitalet. Han saa meget
nedtrykt ut som han steg sagte ned ad trappene og gik ned over gaten.
Ogsaa han skulde hjem.

Oppe i anden etage av det store hospital laa en enslig liten kone med et
to ukers gammelt barn. Man kunde se at hun lngtet og led. Det var konen
til Jens Mattias, en fattig fisker som bodde nede ved stranden i den
store kystby.

Jens Mattias var en strvsom mand som forskte at ernre sig, sin hustru
og sin store barneflok som bedst han kunde. Ved siden av at vre fisker
hadde han ogsaa forskt at vre menneskefisker.

Det var helst om vinteren, naar folk ikke hadde det saa travelt, han
reiste omkring med bibel og salmebok i en liten vadsk for at holde
mter omkring i familiehusene. Og folk var glad naar han kom. Det var
noget friskt og godt ved hans vidnesbyrd.

Han hadde tnkt at ta en tur ogsaa iaar saasnart juleaften og frste
juledag var over for at beske nogen folk langt inde i skogen og samle
dem omkring Guds ord. Han hadde ventet at faa konen og den lille hjem
til jul, saa han kunde faa reise. Men nu da han ut paa eftermiddagen
beskte hende paa hospitalet, var hun meget syk og der var litet haab om
at hun kunde komme hjem paa lang tid, kanske en hel maaned. Derfor
maatte han gaa hjem, skynde sig hjem, til barneflokken for at hjlpe dem
og trste dem da de med taarer i inene spurte om ikke mama kom hjem til
jul. Konen, hun Berthe Margrete, blev ved hospitalet.

   *   *   *

Det var saa forunderlig stille inde paa det vrelse hvor den fattige
fiskerkone laa. Borte paa et litet bord stod nogen deilige blomster i en
vandkrukke. Der var roser, nelikker], og liljekonvaler. De strakte og
tiet sig saa langt de kunde hen imot sengen for at bringe sin duft hen
til den lidende. Det var nogen nabokoner nede i fiskerbyen, som hadde
sendt disse blomster op til hende. Hun tnkte paa disse venners
kjrlighet, tnkte ogsaa paa Jens Mattias og barneflokken hjemme.
Stakkars dem! det var nok en trist juleaften uten mor.

Hun kunde ikke forstaa hvorledes alt hang sammen. Hun syntes verden var
saa helt anderledes end den hadde vret. Det var som om ingen brd sig
om hende. Kanske var det fordi hun var fattig og ikke kunde opfre sig
med anstand i det hiere lag i samfundet. Hvert aar fr hadde Jens
Mattias vret indbudt til at holde andagt ved hospitalet juleaften. Men
iaar hadde han ikke faat indbydelse. Kanske var det fordi hun var der at
de undsaa sig for at indbyde ham; saa stod hun ogsaa i veien for sin
mands virksomhet, tnkte hun.

Tankerne kom som en hr av ryttere og stormet ind paa hende. Hvorfor
skulde der vre saadan forskjel paa folk? Hvorfor nogen fattig og nogen
rik? Hvorfor nogen stnges utenfor og sttes tilside; men andre trkkes
frem?

Men med ett gik der et skarp sting gjennem hendes hire side. Ja, var
ikke det hun frygtet for, at der vilde stte sig betndelse der. Hun
hadde talt til lgen om det. Men han hadde to alvorlige operationer hver
dag og meget at tnke paa. Han hadde ogsaa befalet at sykepleierskene
maatte ta sig av den syke fiskerkone; men de hadde svrt liten tid. Alle
hadde det travelt. Nogen skulde skynde sig hjem til jul. Andre skulde
gjre sig frdig for at feire jul ved hospitalet. Ingen hadde tid til at
hjelpe hende. Smertene blev heftigere. Nu forstod hun at det vilde bli
mange dage og ntter av lidelser, ja maaske operation eller helselshet
for resten av sit liv.

Var der ingen som vilde hjlpe? Hendes sjlesrger hadde prkt saa
vakkert om Johannes i fngslet sndag fr hun reiste til hospitalet, og
han hadde sagt, at vi som Guds barn skulde beske dem som var i aandelig
eller legemlig nd. Men hvor var Guds barn, ja, hvor var presten selv.
Aa nei, hvad tnker jeg paa, sa hun til sig selv. Han har jo selv hustru
og barn og det er jo juleaften.

Endelig husket hun paa de ord i den 62de salme: Alene i haab til Gud er
min sjl stille, fra ham kommer min forventning. Han alene er min klippe
og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget.

Kirkeklokkerne i taarnene ringte til hitid. Hun brast i graat. Hun
vendte sit ansigt mot barnet ved sin side og de hete taarer faldt ned
paa det sovende spedbarns blte ansigt.

Og hjemme sat Jens Mattias og vugget den mindste i svn.


       *       *       *       *       *


Edel


Det var fem barn i familien. De bodde paa et vidunderlig vakkert sted.
Deres hjem laa paa en hi bakke inde i skogen. Saa hit at huset kunde
sees over trrne som stod lngere ned i dalen. Kun nogen eketrr med
store kroner som stod nr indtil huset raket over det. Rundt omkring paa
grnsvret stod nogen mindre cedertrr og en stor furu. Tt ind til
husets veranda var der blomsterbed. Der kunde barnene plukke
stedmorblomster, nelikker, pioner og nogen faa roser. Nede i dalbunden
ret frem for huset laa et litet vand. Dypt, stille og blankt som et
taarevasket ie laa det der og smilte og kjendte skogens vellugt og
hrte fuglenes sang. Her nede ved vandet likte barnene at leke, men det
var det ved det at det var aldrig saa vakkert naar de kom ned til det
som naar de saa det ifra bakken deroppe ved huset. Derfor lekte de mest
rundt huset og niet sig med at se ned paa vandet.

Det var en framifraa lykkelig barneflok, og forldrene var ogsaa meget
glad i sine barn. Det var bare en ting som fattedes, og det var at
flokken utgjorde et ujevnt tal. Hadde det bare vret seks. En liten pike
var for et par aar siden kommet paa besk, men stanset bare seks uker,
saa tok Jesus hende til sig. Edel som da var en av de mindste vilde
endelig at faren skulde gaa til hospitalet og kjpe en anden liten; men
der var ingen at faa.

Edel var en vakker pike. Hun hadde mrkt, krllet haar, et lyst humr,
og et smilende ansigt. Nsen var liten og opadvendt og de smaa mrke
ine danset under de fremtrdende ienbryn. Hun var svrt glad i dukker
og smaa barn. Hun kunde leke time efter time med dukken sin og fik hun
sitte og vugge en baby var hun gldesolen selv. Derfor var det ogsaa
saa saart for hende da hendes lille sster blev tat fra hende saa snart.

Men saa en vakker dag senhstes hadde moren fortalt en ldre sster, at
hun snart skulde til hospitalet for at hente en baby og da blev glden
overvldende. Edel var saa lykkelig, at hun laa vaaken om nttene og
tnkte paa det. Barnene talte om det sig imellem og jublet. Bare at de
nu kunde faa kjpe en gut, saa blev det tre gutter og tre piker. De
sparet op sine smaacenter saa de skulde ha litt at hjlpe til med om
ikke mama hadde nok at betale med.

Da moren en nat laa paa hospitalet, fik hun se et syn. Hun syntes hun ut
gjennem vinduet saa ind i et stort lyshav. Ut av dette store lyse rum
kom en snehvit due flyvende. Den kom flyvende ind gjennem vinduet,
flagret en stund over den lille som laa og sov ved hendes side og saa
fli den ut igjen. Og med ett var hele lyshavet borte og hun stirret ut
i den mrke nat. Da forstod moren at det var et budskap fra det land der
er lyst som en dag, at den lilles aand snart skulde flyve tilbake dit
igjen.

Da saa moren kom hjem med den lille blev Edels fryd fuldkommen. Hun
jublet og sang og vugget lillebror saa ofte diakonissen vilde tillate
det. Snart blev han saa stor at han kunde smile og naar Edel ristet sit
krllete hode over ham i vuggen, lo han med aapen mund og strakte
hnderne op imot hende. Nei se, mama, lillebror har hnder akkurat som
en engel. Han vil vist ta mig og flyve bort med mig, sa hun til sin
mor.

En nat ved midnatstid kom den hvite due tilbake og tok lillebrors sjl
med sig hjem til lysets land. Saa var det bare lerhytten som var igjen.
Og da man bar den til graven var Edel saa syk, at hun ikke kunde flge
til graven. Hun laa i sengen og graat fordi lillebror blev tat ifra
hende. Jeg vil gaa til ham, sa hun. Han var saa vakker, just som en
engel. En uke senere kom den hvite due tilbake og hentet ogsaa Edels
sjl. Saa fik hun flge lillebror til lysets land.

Men derinde i huset i hjemmet med de naturskjnne omgivelser blev det
saa tungt og trist. Blomsterne ute i haven hadde falmet, trrne hadde
mistet sit lv gjennem vinteren, men det var vaarveir ute.

Dernede ved det speilblanke vand hviler Edel mellem to andre grave under
et simpelt piletr. Men der oppe paa bakken i en liten stue sitter far,
mor og de fire som er igjen og taler om en ni-aars gammel pike med
krller og smil som de aldrig kan glemme.


       *       *       *       *       *


  The Peasant Stories
  of Bjrnstjerne Bjrnson

  By
  CARL E. NORDBERG


  Prof. G. R. Vowles says in his forword:

  "The peasant romances are simple tales of everyday life, and yet
  they are imperishable masterpieces. They are so simple and unadorned
  that I am sometimes at a loss to understand the grip they have upon
  me.

  Mr. Nordberg's thesis helps to make clear some of the reasons why
  these homely and yet remarkable stories touch us so deeply--sketches
  some of the background against which they stand out in relief.

  We are greatly indebted to Mr. Nordberg for his sketch of the
  background of these ever fresh and gripping romances."

  The author says in the preface to the book:

  "The purpose of the book is to give information to the English
  reading public of the life and customs of the peasants of Norway and
  to create a greater interest in the stories that portray it so
  beautifully."

  The book is in 116 pages, nicely bound and has several beautiful
  views from Norway.


  +Price, $1.00+

  For sale by THE FREE CHURCH BOOK CONCERN,
  322 Cedar Avenue,
  Minneapolis    Minnesota




  Kristendom
        i Hverdagslivet

  Av
  J. R. MILLER, D.D.

  Oversat fra engelsk
  ved
  CARL E. NORDBERG
  med forord av pastor Johan Mattson.

  Boken er paa 108 sider og vakkert indbundet.

  Det frste oplag av 1000 er utsolgt. Nyt oplag nu i bokhandelen.


  Andre bker oversat ved professor Nordberg:
  "HEMMELIGHETER VED ET LYKKELIG HJEM"

  "LIK JESUS",
  begge av J. R. Miller.

  "FLG MIG"
  av Benevolous.

  En bok for konfirmanter av samme overstter.


  Alle disse bker tilsalgs i Frikirkens Bokhandel,
  322 CEDAR AVENUE,
  MINNEAPOLIS    MINNESOTA


       *       *       *       *       *
           *       *       *       *
       *       *       *       *       *

Notes and Errata

The Book and Its Author:

  "Presten som ikke kunde brukes" was written in Norwegian but printed
  in the U.S., using fraktur ("gothic") type several decades after
  Norway itself had gone over to Roman type. The most likely reason is
  that the book's target audience had learned to read Norwegian when
  fraktur was still the norm. Unlike most fraktur texts, the book
  generally uses boldface instead of "gesperrt" (spaced-out) type for
  emphasis, while non-Norwegian words are shown in quotation marks
  instead of being printed in "Antiqua" (Roman) type.

  The "Folkebladet" mentioned in the introduction is probably the
  Norwegian-language weekly newspaper published in Minneapolis,
  1877-1952.

  Carl Edin Nordberg was born in 1880, presumably in Norway. At the time
  of his death in 1926, he was professor of Norwegian and Religion at
  St. Olaf College in Minnesota.


Errata:

Typographical Errors and Misspellings:

  _The spelling of names and of English words was corrected only when
  the expected form could be found elsewhere in the text._

  og samtidig selv ligget under for samme synd
    _text reads "slev"_
  ... med prestens norsk, sa Petter Hendrickson
    _text reads "Peter"_
  cottonwooden skjalv
    _text reads "cottenwooden"_
  vore egne landsmnd
    _text reads "ovre"_
  menighetens utvikling
    _text reads "menighttens"_
  fandt det rettest at ta / imot tilbuddet.
    _spelling unchanged_
  Ved ti-tiden paa / formiddag
    _text reads "formidag"_
  to voksne gutter og tre voksne piker
    _text reads "vokne piker"_
  pastor Skarpings Chevrolet
    _text reads "Skarpsings"_
  Da vi kjrte med broncho-ponierne
    _text reads "brancho"_
  utvortes pent og rbart liv
    _text reads "rart"_
  Den stund du utrkker din haand
    _text reads "hin"_
  fortsatte formanden.
    _text reads "formaanden."_
  Gaa ind til din Herres glde
    _text reads "Gak ind til min Herres glde"_
  den deiligste hvite sne
    _text reads "deligste"_
  nelikker
    _spelling consistent for this text_
  en trist juleaften uten mor
    _text reads "stuleaften"_
  fremtrdende ienbryn
    _text reads "fremrtdende"_
  Men saa en vakker dag
    _text reads "vaker"_
  Prof. G. R. Vowles says in his forword:
    _text unchanged_
  Mr. Nordberg's thesis helps to make clear
    _text reads "help"_
  ever fresh and gripping romances
    _text reads "griping"_

Punctuation and Spacing:

  de unge prestefolk, pastor / og Mrs. Johnson
    _invisible period_
  Naar Jesus kommer ind i / huset og mens
    _text spaced as "... huset og..."_
  blandet sig op i bekjendtgjrelserne.
    _missing period_
  Hello holyones
    _text unchanged_
  det hovmodige menneskehjerte.
    _text reads "menneske.hjerte" at line break_
  Samfundets formand var ankommet aftenen i forveien
    _text reads "ankommet,"_
  fr det blir forsent
    _text unchanged_


Quotation Marks:

  The _form_ of quotation marks (single ' or double ", high or low)
  is as in the original. Usage was adjusted in cases of ambiguity or
  clear error.

  When a single word in quotation marks comes at the beginning or end
  of a character's speech, the second ("outer") quotation mark is almost
  always missing. Long (multi-paragraph) speeches may or may not have
  quotation marks at the beginning of each paragraph.

quotation marks _added_ by transcriber, shown here in braces:

  uker.{} Nu var hun aldeles utmattet.
    _position of close quote conjectural_
  {}Efter ham kom pastor Framness
  {}Saa kom pastor Reierson
    _quotation marks added to second and third paragraphs of
    continued speech_
  men der er saa faa som gaar den vei.{}
    _position of close quote conjectural_

  {}Klub paa engelsk, forstaar du, ikke klub paa norsk.{}
  {}Hvor meget vil han ha for det?
  {}Plumberne er nu de strste / lgnere allikevel,
  ... vre der og runne standen,{} sa han.
  {}Hvorledes er det med os
  {}Desuten var vintrene strenge her i nordvesten
  den omtalte {}progressive supper
  W. U. fraraadet ogsaa det slags {}party,
  saa vi faar / alle med.{}
  til en {}bruskejnkifamilie
  supperen skulde jo / vre progressive{}
  Hovedtanken i teksten, sa han, var +'vei for Jesus'+.{}
  en forloren sn, sa han. {}Som

quotation marks _removed_ by transcriber, shown here in brackets:

  []Man kan ikke arbeide iblandt de levende
  hans eget homestead.[] []Jeg
    _same speaker continuing within same paragraph_
  Var det der vi bodde, papa, sa smaaguttene.[]






End of the Project Gutenberg EBook of Presten som ikke kunde brukes, by 
Carl Edin Nordberg

*** END OF THIS PROJECT GUTENBERG EBOOK PRESTEN SOM IKKE KUNDE BRUKES ***

***** This file should be named 20550-8.txt or 20550-8.zip *****
This and all associated files of various formats will be found in:
        http://www.gutenberg.org/2/0/5/5/20550/

Produced by Louise Hope, David Starner, Carl Hudkins and
the Online Distributed Proofreading Team at
http://www.pgdp.net


Updated editions will replace the previous one--the old editions
will be renamed.

Creating the works from public domain print editions means that no
one owns a United States copyright in these works, so the Foundation
(and you!) can copy and distribute it in the United States without
permission and without paying copyright royalties.  Special rules,
set forth in the General Terms of Use part of this license, apply to
copying and distributing Project Gutenberg-tm electronic works to
protect the PROJECT GUTENBERG-tm concept and trademark.  Project
Gutenberg is a registered trademark, and may not be used if you
charge for the eBooks, unless you receive specific permission.  If you
do not charge anything for copies of this eBook, complying with the
rules is very easy.  You may use this eBook for nearly any purpose
such as creation of derivative works, reports, performances and
research.  They may be modified and printed and given away--you may do
practically ANYTHING with public domain eBooks.  Redistribution is
subject to the trademark license, especially commercial
redistribution.



*** START: FULL LICENSE ***

THE FULL PROJECT GUTENBERG LICENSE
PLEASE READ THIS BEFORE YOU DISTRIBUTE OR USE THIS WORK

To protect the Project Gutenberg-tm mission of promoting the free
distribution of electronic works, by using or distributing this work
(or any other work associated in any way with the phrase "Project
Gutenberg"), you agree to comply with all the terms of the Full Project
Gutenberg-tm License (available with this file or online at
http://gutenberg.org/license).


Section 1.  General Terms of Use and Redistributing Project Gutenberg-tm
electronic works

1.A.  By reading or using any part of this Project Gutenberg-tm
electronic work, you indicate that you have read, understand, agree to
and accept all the terms of this license and intellectual property
(trademark/copyright) agreement.  If you do not agree to abide by all
the terms of this agreement, you must cease using and return or destroy
all copies of Project Gutenberg-tm electronic works in your possession.
If you paid a fee for obtaining a copy of or access to a Project
Gutenberg-tm electronic work and you do not agree to be bound by the
terms of this agreement, you may obtain a refund from the person or
entity to whom you paid the fee as set forth in paragraph 1.E.8.

1.B.  "Project Gutenberg" is a registered trademark.  It may only be
used on or associated in any way with an electronic work by people who
agree to be bound by the terms of this agreement.  There are a few
things that you can do with most Project Gutenberg-tm electronic works
even without complying with the full terms of this agreement.  See
paragraph 1.C below.  There are a lot of things you can do with Project
Gutenberg-tm electronic works if you follow the terms of this agreement
and help preserve free future access to Project Gutenberg-tm electronic
works.  See paragraph 1.E below.

1.C.  The Project Gutenberg Literary Archive Foundation ("the Foundation"
or PGLAF), owns a compilation copyright in the collection of Project
Gutenberg-tm electronic works.  Nearly all the individual works in the
collection are in the public domain in the United States.  If an
individual work is in the public domain in the United States and you are
located in the United States, we do not claim a right to prevent you from
copying, distributing, performing, displaying or creating derivative
works based on the work as long as all references to Project Gutenberg
are removed.  Of course, we hope that you will support the Project
Gutenberg-tm mission of promoting free access to electronic works by
freely sharing Project Gutenberg-tm works in compliance with the terms of
this agreement for keeping the Project Gutenberg-tm name associated with
the work.  You can easily comply with the terms of this agreement by
keeping this work in the same format with its attached full Project
Gutenberg-tm License when you share it without charge with others.

1.D.  The copyright laws of the place where you are located also govern
what you can do with this work.  Copyright laws in most countries are in
a constant state of change.  If you are outside the United States, check
the laws of your country in addition to the terms of this agreement
before downloading, copying, displaying, performing, distributing or
creating derivative works based on this work or any other Project
Gutenberg-tm work.  The Foundation makes no representations concerning
the copyright status of any work in any country outside the United
States.

1.E.  Unless you have removed all references to Project Gutenberg:

1.E.1.  The following sentence, with active links to, or other immediate
access to, the full Project Gutenberg-tm License must appear prominently
whenever any copy of a Project Gutenberg-tm work (any work on which the
phrase "Project Gutenberg" appears, or with which the phrase "Project
Gutenberg" is associated) is accessed, displayed, performed, viewed,
copied or distributed:

This eBook is for the use of anyone anywhere at no cost and with
almost no restrictions whatsoever.  You may copy it, give it away or
re-use it under the terms of the Project Gutenberg License included
with this eBook or online at www.gutenberg.org

1.E.2.  If an individual Project Gutenberg-tm electronic work is derived
from the public domain (does not contain a notice indicating that it is
posted with permission of the copyright holder), the work can be copied
and distributed to anyone in the United States without paying any fees
or charges.  If you are redistributing or providing access to a work
with the phrase "Project Gutenberg" associated with or appearing on the
work, you must comply either with the requirements of paragraphs 1.E.1
through 1.E.7 or obtain permission for the use of the work and the
Project Gutenberg-tm trademark as set forth in paragraphs 1.E.8 or
1.E.9.

1.E.3.  If an individual Project Gutenberg-tm electronic work is posted
with the permission of the copyright holder, your use and distribution
must comply with both paragraphs 1.E.1 through 1.E.7 and any additional
terms imposed by the copyright holder.  Additional terms will be linked
to the Project Gutenberg-tm License for all works posted with the
permission of the copyright holder found at the beginning of this work.

1.E.4.  Do not unlink or detach or remove the full Project Gutenberg-tm
License terms from this work, or any files containing a part of this
work or any other work associated with Project Gutenberg-tm.

1.E.5.  Do not copy, display, perform, distribute or redistribute this
electronic work, or any part of this electronic work, without
prominently displaying the sentence set forth in paragraph 1.E.1 with
active links or immediate access to the full terms of the Project
Gutenberg-tm License.

1.E.6.  You may convert to and distribute this work in any binary,
compressed, marked up, nonproprietary or proprietary form, including any
word processing or hypertext form.  However, if you provide access to or
distribute copies of a Project Gutenberg-tm work in a format other than
"Plain Vanilla ASCII" or other format used in the official version
posted on the official Project Gutenberg-tm web site (www.gutenberg.org),
you must, at no additional cost, fee or expense to the user, provide a
copy, a means of exporting a copy, or a means of obtaining a copy upon
request, of the work in its original "Plain Vanilla ASCII" or other
form.  Any alternate format must include the full Project Gutenberg-tm
License as specified in paragraph 1.E.1.

1.E.7.  Do not charge a fee for access to, viewing, displaying,
performing, copying or distributing any Project Gutenberg-tm works
unless you comply with paragraph 1.E.8 or 1.E.9.

1.E.8.  You may charge a reasonable fee for copies of or providing
access to or distributing Project Gutenberg-tm electronic works provided
that

- You pay a royalty fee of 20% of the gross profits you derive from
     the use of Project Gutenberg-tm works calculated using the method
     you already use to calculate your applicable taxes.  The fee is
     owed to the owner of the Project Gutenberg-tm trademark, but he
     has agreed to donate royalties under this paragraph to the
     Project Gutenberg Literary Archive Foundation.  Royalty payments
     must be paid within 60 days following each date on which you
     prepare (or are legally required to prepare) your periodic tax
     returns.  Royalty payments should be clearly marked as such and
     sent to the Project Gutenberg Literary Archive Foundation at the
     address specified in Section 4, "Information about donations to
     the Project Gutenberg Literary Archive Foundation."

- You provide a full refund of any money paid by a user who notifies
     you in writing (or by e-mail) within 30 days of receipt that s/he
     does not agree to the terms of the full Project Gutenberg-tm
     License.  You must require such a user to return or
     destroy all copies of the works possessed in a physical medium
     and discontinue all use of and all access to other copies of
     Project Gutenberg-tm works.

- You provide, in accordance with paragraph 1.F.3, a full refund of any
     money paid for a work or a replacement copy, if a defect in the
     electronic work is discovered and reported to you within 90 days
     of receipt of the work.

- You comply with all other terms of this agreement for free
     distribution of Project Gutenberg-tm works.

1.E.9.  If you wish to charge a fee or distribute a Project Gutenberg-tm
electronic work or group of works on different terms than are set
forth in this agreement, you must obtain permission in writing from
both the Project Gutenberg Literary Archive Foundation and Michael
Hart, the owner of the Project Gutenberg-tm trademark.  Contact the
Foundation as set forth in Section 3 below.

1.F.

1.F.1.  Project Gutenberg volunteers and employees expend considerable
effort to identify, do copyright research on, transcribe and proofread
public domain works in creating the Project Gutenberg-tm
collection.  Despite these efforts, Project Gutenberg-tm electronic
works, and the medium on which they may be stored, may contain
"Defects," such as, but not limited to, incomplete, inaccurate or
corrupt data, transcription errors, a copyright or other intellectual
property infringement, a defective or damaged disk or other medium, a
computer virus, or computer codes that damage or cannot be read by
your equipment.

1.F.2.  LIMITED WARRANTY, DISCLAIMER OF DAMAGES - Except for the "Right
of Replacement or Refund" described in paragraph 1.F.3, the Project
Gutenberg Literary Archive Foundation, the owner of the Project
Gutenberg-tm trademark, and any other party distributing a Project
Gutenberg-tm electronic work under this agreement, disclaim all
liability to you for damages, costs and expenses, including legal
fees.  YOU AGREE THAT YOU HAVE NO REMEDIES FOR NEGLIGENCE, STRICT
LIABILITY, BREACH OF WARRANTY OR BREACH OF CONTRACT EXCEPT THOSE
PROVIDED IN PARAGRAPH F3.  YOU AGREE THAT THE FOUNDATION, THE
TRADEMARK OWNER, AND ANY DISTRIBUTOR UNDER THIS AGREEMENT WILL NOT BE
LIABLE TO YOU FOR ACTUAL, DIRECT, INDIRECT, CONSEQUENTIAL, PUNITIVE OR
INCIDENTAL DAMAGES EVEN IF YOU GIVE NOTICE OF THE POSSIBILITY OF SUCH
DAMAGE.

1.F.3.  LIMITED RIGHT OF REPLACEMENT OR REFUND - If you discover a
defect in this electronic work within 90 days of receiving it, you can
receive a refund of the money (if any) you paid for it by sending a
written explanation to the person you received the work from.  If you
received the work on a physical medium, you must return the medium with
your written explanation.  The person or entity that provided you with
the defective work may elect to provide a replacement copy in lieu of a
refund.  If you received the work electronically, the person or entity
providing it to you may choose to give you a second opportunity to
receive the work electronically in lieu of a refund.  If the second copy
is also defective, you may demand a refund in writing without further
opportunities to fix the problem.

1.F.4.  Except for the limited right of replacement or refund set forth
in paragraph 1.F.3, this work is provided to you 'AS-IS' WITH NO OTHER
WARRANTIES OF ANY KIND, EXPRESS OR IMPLIED, INCLUDING BUT NOT LIMITED TO
WARRANTIES OF MERCHANTIBILITY OR FITNESS FOR ANY PURPOSE.

1.F.5.  Some states do not allow disclaimers of certain implied
warranties or the exclusion or limitation of certain types of damages.
If any disclaimer or limitation set forth in this agreement violates the
law of the state applicable to this agreement, the agreement shall be
interpreted to make the maximum disclaimer or limitation permitted by
the applicable state law.  The invalidity or unenforceability of any
provision of this agreement shall not void the remaining provisions.

1.F.6.  INDEMNITY - You agree to indemnify and hold the Foundation, the
trademark owner, any agent or employee of the Foundation, anyone
providing copies of Project Gutenberg-tm electronic works in accordance
with this agreement, and any volunteers associated with the production,
promotion and distribution of Project Gutenberg-tm electronic works,
harmless from all liability, costs and expenses, including legal fees,
that arise directly or indirectly from any of the following which you do
or cause to occur: (a) distribution of this or any Project Gutenberg-tm
work, (b) alteration, modification, or additions or deletions to any
Project Gutenberg-tm work, and (c) any Defect you cause.


Section  2.  Information about the Mission of Project Gutenberg-tm

Project Gutenberg-tm is synonymous with the free distribution of
electronic works in formats readable by the widest variety of computers
including obsolete, old, middle-aged and new computers.  It exists
because of the efforts of hundreds of volunteers and donations from
people in all walks of life.

Volunteers and financial support to provide volunteers with the
assistance they need, is critical to reaching Project Gutenberg-tm's
goals and ensuring that the Project Gutenberg-tm collection will
remain freely available for generations to come.  In 2001, the Project
Gutenberg Literary Archive Foundation was created to provide a secure
and permanent future for Project Gutenberg-tm and future generations.
To learn more about the Project Gutenberg Literary Archive Foundation
and how your efforts and donations can help, see Sections 3 and 4
and the Foundation web page at http://www.pglaf.org.


Section 3.  Information about the Project Gutenberg Literary Archive
Foundation

The Project Gutenberg Literary Archive Foundation is a non profit
501(c)(3) educational corporation organized under the laws of the
state of Mississippi and granted tax exempt status by the Internal
Revenue Service.  The Foundation's EIN or federal tax identification
number is 64-6221541.  Its 501(c)(3) letter is posted at
http://pglaf.org/fundraising.  Contributions to the Project Gutenberg
Literary Archive Foundation are tax deductible to the full extent
permitted by U.S. federal laws and your state's laws.

The Foundation's principal office is located at 4557 Melan Dr. S.
Fairbanks, AK, 99712., but its volunteers and employees are scattered
throughout numerous locations.  Its business office is located at
809 North 1500 West, Salt Lake City, UT 84116, (801) 596-1887, email
business@pglaf.org.  Email contact links and up to date contact
information can be found at the Foundation's web site and official
page at http://pglaf.org

For additional contact information:
     Dr. Gregory B. Newby
     Chief Executive and Director
     gbnewby@pglaf.org


Section 4.  Information about Donations to the Project Gutenberg
Literary Archive Foundation

Project Gutenberg-tm depends upon and cannot survive without wide
spread public support and donations to carry out its mission of
increasing the number of public domain and licensed works that can be
freely distributed in machine readable form accessible by the widest
array of equipment including outdated equipment.  Many small donations
($1 to $5,000) are particularly important to maintaining tax exempt
status with the IRS.

The Foundation is committed to complying with the laws regulating
charities and charitable donations in all 50 states of the United
States.  Compliance requirements are not uniform and it takes a
considerable effort, much paperwork and many fees to meet and keep up
with these requirements.  We do not solicit donations in locations
where we have not received written confirmation of compliance.  To
SEND DONATIONS or determine the status of compliance for any
particular state visit http://pglaf.org

While we cannot and do not solicit contributions from states where we
have not met the solicitation requirements, we know of no prohibition
against accepting unsolicited donations from donors in such states who
approach us with offers to donate.

International donations are gratefully accepted, but we cannot make
any statements concerning tax treatment of donations received from
outside the United States.  U.S. laws alone swamp our small staff.

Please check the Project Gutenberg Web pages for current donation
methods and addresses.  Donations are accepted in a number of other
ways including checks, online payments and credit card donations.
To donate, please visit: http://pglaf.org/donate


Section 5.  General Information About Project Gutenberg-tm electronic
works.

Professor Michael S. Hart is the originator of the Project Gutenberg-tm
concept of a library of electronic works that could be freely shared
with anyone.  For thirty years, he produced and distributed Project
Gutenberg-tm eBooks with only a loose network of volunteer support.


Project Gutenberg-tm eBooks are often created from several printed
editions, all of which are confirmed as Public Domain in the U.S.
unless a copyright notice is included.  Thus, we do not necessarily
keep eBooks in compliance with any particular paper edition.


Most people start at our Web site which has the main PG search facility:

     http://www.gutenberg.org

This Web site includes information about Project Gutenberg-tm,
including how to make donations to the Project Gutenberg Literary
Archive Foundation, how to help produce our new eBooks, and how to
subscribe to our email newsletter to hear about new eBooks.
